Toppledere kan ikke forklare hvorfor de fortjener så høy lønn. Men de kan forklare hvorfor lønnen er så høy.
Det skjer visst hvert år. Toppledere ønsker ingen åpenhet rundt sin lønn, så det er først når snøen går at vi får vite hva den ble. Regnskapene legges uheldigvis frem før lønnsoppgjøret, og viser de synligste ledernes grelle lønnstall. Lederne selv kremter, sier ”ingen kommentar” og fastholder at andre må svare på hvorfor de fortjener så høy lønn.
Informasjonssjefene er neste ut. Ord som dyktig, hardtarbeidende, resultater, internasjonal og konkurranse ytres om igjen. Selv om det ikke er ett gram mer troverdig i år enn i fjor.
Lønnsoppgjøret, – det som angår de fleste, handler ofte om en krone eller femti øre i timen. Små, men viktige penger i en årslønn, stort og viktig i nasjonaløkonomien. Partene forhandler og hos noen blir det brudd. Da er det fare for streik og det mekles. Engstelsen stiger og mediene spekulerer i hva som kan skje hvis meklingen ikke fører frem. Stopper Norge? Blir det tomt for øl i butikkene? Får vi ikke skattepengene i tide? Slippes fangene fri?
Streik er alvorlig, ikke bare for partene, men for uskyldige tredjeparter. De betydelige kostnadene viser hvor stor verdi folks arbeidsinnsats egentlig har. Derfor ligger det også forhandlingsstyrke i streikevåpenet.
Som et tankeeksperiment, tenk deg topplederne i en tilsvarende situasjon: De truer med streik hvis de ikke får lønnsøkning på 3,5 prosent pluss bonus, si en halv million til sammen. Styrene nekter, konflikten tiltar, det blir brudd og ender med topplederstreik. Hva ville skje?
Sannsynligvis ingenting. Med en streik av sedvanlig varighet ville skattepengene ha kommet når de skulle, det ville være øl i butikkene og fengslene ville være bebodd. Lønnstillegg på en halv million er mye penger i en årslønn, men lite i nasjonaløkonomien. Streiketrussel gir ikke toppledere makt. Hvordan oppnår de da slik lønnsvekst?
Det var de tvilsomme oppfinnelsene bonus, opsjoner og fallskjermer, insentivordningene, som virkelig fikk fart på lederlønnsveksten. Økonomiske forskere vet mye om hvordan økonomien virker, og har normale inntekter. Men til forskjell fra toppledere, er de dyktige og hardtarbeidende med resultater som hevder seg i internasjonal konkurranse uten insentivordninger. Det var derfor ikke unaturlig at de ville undersøke det sære arbeidsmarkedet for toppledere og finne ut hvorfor lønnen ble så høy og vokste så fort.
Forskningen ga innsikt. Blant annet i hvordan insentivordninger gir insentiver også til uønsket atferd, og gir utfall som er langt mer i ledernes enn i eiernes interesse. Den forventede sammenhengen mellom topplønn og toppresultater fant de ikke, men de fant i stedet sammenheng mellom gode konjunkturer og høy lønn, og mellom høy lønn og høy forhandlingsstyrke hos topplederen. De fant at svake styrer gir høy lederlønn, og at særskilt høy lederlønnsvekst kan stamme fra topplederens informasjonsfordel og andre former for markedssvikt som han kan utnytte.
Forskningen bød også på forklaringer på ulik lederlønn i ulike land. Arbeidsmarkedet for toppledere lider av konkurransesvikt på flere hold, og ulike typer svikt gir opphav til ulike vekstrater og lønnsnivåer. I følge FAFO steg norske lederlønninger fra syv til femten ganger gjennomsnittsinntekten i løpet av de seks årene 1998-2004. I USA er topplederlønningene over 380 ganger større enn gjennomsnittsinntekten, og den 1 prosent rikeste delen av befolkningen, som i 1976 tok 9 prosent av den amerikanske nasjonalinntekten, tok hele 24 prosent i 2012. Det amerikanske toppledermarkedet lider under større konkurransesvikt enn det norske.
Hvem taper på dette? I første rekke eierne og bedriftens ansatte. Men hvis inntektsulikhetene blir omfattende, slik de er blitt i USA, går det ut over etterspørsel, verdiskaping, arbeidsplasser og stabilitet. Går en stor del av inntekten til noen få, får de mange dårlig råd. Rike vil ikke kompensere for det etterspørselsfallet som stammer fra en stadig fattigere middelklasse. Som kjent kan rike bruke mye penger, av og til på fjollete ting (som gulltroner eller private skip som mer ligger enn går), ofte på ting som ikke danner grunnlag for lønnsomme bedrifter og robust inntjening. Med stor inntektsulikhet får mange dårlig råd, og det er negativt for helheten, både for folk og næringsliv.
Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene har nylig lagt frem tall for lønnsveksten i Norge. Siste år har mange ledere hatt en lønnsvekst på linje med arbeidsmarkedet for øvrig. Det er bra. De særskilt høye lønningene gjelder kun et fåtall. Men det er de signalsterke lederne som har lønnsnivåer og –vekst som de fleste finner urimelig, og som kan skade helheten hvis fenomenet tiltar. Så langt skaper de her i landet bare problemer for andre bedriftsledere og det nasjonale lønnsoppgjøret. Men det er alvorlig nok.
Når arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene forhandler i lønnsoppgjøret, tar de ansvar for helheten, nasjonens økonomiske stabilitet. Det er en bra ting. Det bør signalsterke toppledere lære av.
Publisert i Aftenposten 6. april 2014.
http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Lederlonnsoppgjoret-7529412.html
Publisert i Fædrelandsvennen:
http://www.fvn.no/okonomi/siste_nytt/Lederlonnsoppgjoret-2585715.html
