En nedre aldersgrense for å bli alderspensjonist sier seg selv. Men hvorfor ha en øvre?
Økt levealder er et gode. Særlig hvis de årene vi får flere av, er som friske og klare.
Det er nå 45000 nittiåringer i Norge, noen fortsatt spreke. De har vært pensjonister i mer enn tyve år, og de var førti – midt i livet – da folketrygden ble innført.
Den gang dimensjonerte man ikke trygdesystemet for at folk skulle leve så lenge. Alderspensjon skulle dekke levekostnader de siste årene da man var sliten og skral. Slik gikk det ikke. Folk lever nå lenger, (flaks), og vi fant olje, (flaks).
Vi har hatt råd til politikkfeilen fra sekstitallet, men vi har senere gjort systemet mer robust. Pensjonsreformen med levealdersjustering og tidligpensjonering ivaretar generasjonshensynene og lar individene velge selv. Øker levealderen, må vi jobbe lenger. Samtidig skal tidlig avgang fra arbeidslivet være mulig, men du får mer utbetalt per måned jo lengre du bidrar.
Det er fortsatt elementer som motarbeider pensjonssystemets nye struktur. En av dem er den øvre aldersgrensen for hvor lenge du kan stå i jobb. Den lar arbeidsgiver si opp en ansatt uten krav til saklig grunn. I dag kan arbeidsgiver velge en bedriftsintern aldersgrense på 70 år, og gjør han det, krever loven såkalt konsekvent praktisering: også dem som er friske og verdifulle for bedriften, må gå ved oppnådd alder.
Man kan anføre mange argumenter om øvre aldersgrense, men de fleste spørsmål koker ned til to kjerneproblemer: Hva med dem som bør gå av, men som ikke vil? Og hva med dem som støtes ut av jobben ufrivillig? Aldersgrensen anføres som en sikringsmekanisme mot begge disse to.
I England har man avskaffet den øvre aldersgrensen. Myndighetene der begrunner det slik: Muligheten til tidlig pensjonsuttak gjør at de som trenger det, kan gå av tidlig. De erfarte at majoriteten faktisk gikk av ved vanlig pensjoneringsalder. En liten gruppe eldre fortsatte i arbeid, og en andel av disse var spreke og flinke. Disse ga gevinst både til bedriften og samfunnet.
Hos problemgruppen, de som burde gå av, men som ikke forsto det selv, knyttet det seg ofte sykdom, kognitiv eller annen sosial svikt. Det viktige var imidlertid at problemene oppsto av helt andre årsaker enn alder. Aldersgrensen hindret tvert imot pensjonering på et godt tidspunkt, fordi arbeidsgivere ventet på aldersgrensen i stedet for å ta tak i problemene og finne løsninger. Sånt er jo noe av det vanskelige ved å være sjef. I England anså man at avskaffelse av aldersgrensen ville fremtvinge løsninger og føre til riktigere avgang fra arbeidslivet, befolkningen sett under ett.
Noen innvender at aldersgrensen beskytter mot utstøting. Men mobbing og utstøting rammer i følge forskning mange arbeidstakere, også langt under aldersgrensen. Det må bekjempes med langt mer treffsikre midler enn en maks-aldersgrense.
Vi bør se til England. Deres regulering passer i vårt system. Det er humant for de eldre og solidarisk for de yngre.
Artikkelen sto trykket i Aftenpostens papirutgave den 12. juni 2017, og finnes på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Gammel-og-sprek-Du-ma-likevel-vekk–Helle-Stensbak-622812b.html
