Forsvinner jobbene våre nå?

At teknologiadvarslene gjør oss til redde konkurrenter på arbeidsplassen, er ikke bra.

Frykt for å miste jobben kan bremse forventningene til lønnsvekst. Derfor er spådommer om at vi har dårligere tider i vente et like sikkert vårtegn som selve lønnsoppgjøret.

Det er aldri dumt å realitetsorientere seg om de økonomiske utsiktene før et oppgjør. Varslene skal vi ta på alvor, både på opp- og nedsiden. Og at partene posisjonerer seg til de kommende forhandlinger, er både naturlig og en del av spillet.

Men i det siste har arbeidsgiversiden fått uventet drahjelp: En spektakulær, teknologisk utvikling kan true jobbene våre i den nære fremtiden, hevdes det.

At teknologiadvarslene gjør oss redde, er ikke bra. Hvis det fører til at vi konkurrerer mot kolleger for å beholde en av de få jobbene vi tror vil bestå, skaper vi ikke gode arbeidsplasser, ei heller gode liv.

En helt ny samfunnsstruktur?

Det er flere som varsler raske endringer og smertefulle omstillinger, og Don Tapscott – en berømt teknologiforsker som nylig gjestet Norge, er en av dem. Han hevder at teknologien har drept flere jobber enn den har skapt. Selv er han bekymret og mener vi må skape en helt ny samfunnsstruktur for at vi skal få en god fordeling. For Norges del både håper og tror jeg at han tar feil når det gjelder det siste.

Når det gjelder det første, er folks arbeidskraft både verdifull og ettertraktet. Den er alltid ønsket, det er bare et spørsmål om pris. Er prisen svært lav, kaller vi det slaveri. Her i Norge har vi relativt ordnede forhold, og vi som er arbeidslivets parter, tar oss av prisingen i lønnsoppgjøret.

Det at teknologi har redusert antallet jobber, kan stemme innen bedrifter der teknologi er tatt i bruk. Men i løpet av den tiden teknologien har utviklet seg hurtig, har også antallet jobber økt! Bare de siste årene i Norge, der vi har hatt en høy befolkningsvekst drevet av innvandring, har mange, flunkende nye jobber kommet og holdt tritt med befolkningsveksten. Med unntak av den økte ledigheten som har oppstått det siste året med oljeprisfallet, har sysselsettingen i Norge holdt seg høy.

Norge er der allerede

Don Tapscotts råd er, ifølge et intervju i Aftenposten 24. januar, å være nysgjerrige, forandringsvillige og å samarbeide. Det er nettopp det vi gjør i Norge. Vi satser på utdanning, vi avhjelper omstilling, vi har trepartssamarbeid i arbeidslivet og vi forhandler om fordelingen av verdiskapingen i lønnsoppgjøret. Tapscotts råd er allerede implementert hos oss.

Samfunnsøkonomisk innsikt sier at vi mennesker vil gjøre mer av andre ting når teknologi sparer vekk manuelt arbeid. Et eksempel vises i «Konduktøren», en opplæringsfilm fra Oslo Sporveier fra 1949. Den gang jobbet mange mennesker med å telle og registrere penger, billetter og skjemaer fra konduktørenes vesker. Dette er typiske oppgaver der ny teknologi har spart vekk mye menneskelig innsats.

Hva gjør vi mer av nå, som vi ikke gjorde før? Svaret er: utallige ting. Og felles for mange av dem er at de gir oss økt, samlet velferd. Det forteller blant annet dataene fra hele verden som den svenske legeprofessoren og statistikeren Hans Rosling har samlet. Med hans statistikkverktøy Gapminder kan man, for den perioden teknologiutviklingen har gått raskest, se samvariasjonen mellom økonomisk vekst og levekårsforbedringer på en rekke områder.

Et eksempel: barna våre

Vi vet at det hovedsakelig er teknologisk vekst som har gjort omstillings- og endringstakten høy. Dataene fra Gapminder viser også at vi, på vår vei inn i teknologialderen, har prioritert våre barns helse og sikkerhet høyt. I 1953 døde 28 pr. tusen fødte barn i alderen 0–5 år i Norge. I 2012 var dette tallet nede i 2,8. På 60 år ble altså barnedødeligheten redusert med 90 prosent.

Det skyldes flere forhold, som nyvinninger innen medisin, reduksjon av ulykker m.m. Men; vi tar oss også mer av barna nå enn hva vi gjorde før. I min barndom fantes det ikke skolefritidsordning, vi gikk hjem etter skolen eller lekte ute uten tilsyn av voksne. I min familie jobber tre, opprinnelig grafisk utdannede, nå omskolerte, med barn – én som miljøterapeut, én som medlever og én i barnevernet. De tre har, som mange andre, omstilt seg i takt med teknologiendringen.

Rask, teknologidrevet endring er ikke bare noe som hører fremtiden til. Vi har allerede gjennomlevd mye. Historien om de tre i min familie illustrerer en relativt ny endring. Før ble arbeidskraft brukt til å trykke og distribuere informasjon på papir til postkassene våre. I dag er mye informasjon digital, og det har frigjort arbeidskraft.

Jeg tror fremtidens jobber ligger nær menneskene. For eksempel møtes unge som strever med livet av et mer kvalifisert hjelpeapparat nå enn hva de gjorde før. Jeg tillater meg å være konkret: Vi har spart vekk grafikeren, billett- og pengetelleren, men fått miljøarbeideren og kundehjelperen på nett. Hvis vi går tyve år tilbake og ser fremover på hva rask teknologiendring gjorde, så ble det slik. Ikke så mystisk og spektakulært kanskje, men likevel: slik ble fremtiden. Slik ble den nye jobben.

Publisert i Aftenposten 7. februar 2016, her: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Ukeslutt-Forsvinner-jobbene-vare-na–Helle-Stensbak-8343583.html

Del innlegget

En langsom seier over døden

Det er ikke nytt at ny teknologi gir frykt. Men den beskytter likevel mot fare.

Ny teknologi skaper både muligheter og farer. Den kan bringe velsignelse til alle på lang sikt, men true bestemte grupper på kort. Ny teknologi stiller oss overfor dilemmaer som kan bli brysomme, særlig for politikere, som velges for en kort periode, men som egentlig bør ivareta samfunnshensynene på lang sikt.

Fjernsynet kan tjene som eksempel. Mange fryktet at TV ville gjøre folk passive, usosiale og dumme. Frykten avstedkom dannelsen av et statseid monopol med oppdrag om å lage folkeopplysning. NRK lyktes lenge, men nå er det gått som mange fryktet: For mange glor på for mye tull.

Men; Redningen er nær. TV-ens fordel, evnen til å spre informasjon raskt og morsomt over store områder, er overtatt av internett, og tradisjonell TV rir snart inn i solnedgangen. Dette drives av teknologisk utvikling, og TV-arbeidere må slutte, omstille seg eller jobbe annerledes.

Ny teknologi møtte motstand

Ny teknologi åpner nye produksjonsmuligheter, men gjør samtidig deler av dagens produksjon ulønnsom. Det tvinger frem omstilling i arbeidslivet, også slik at noen mister jobben. Men å miste jobben er å miste inntekten, og det vil folk bekjempe.

Når ny teknologi fører til at noen grupper kommer dårligere ut, møtes den med motstand. Slik motstand er ikke ny. Luddittene, en sosial bevegelse blant engelske arbeidere på begynnelsen av 1800-tallet, ga både ansikt og navn til bekjempelse av effektivisering. Luddittene mente tekstilmaskiner truet jobbene deres og aksjonerte ved å ødelegge dem. Uten maskinene tok det flere arbeidstimer å veve stoff, og det gjorde at flere kunne oppebære sin arbeidsinntekt.

Høyere velferdsnivå

Men Luddittene endte opp som historiens narrer. De innså ikke at selv om noen jobber forsvinner fordi teknologiske nyvinninger gjør dem overflødige, blir det likevel ikke færre arbeidsplasser over tid.

Årsaken er at menneskets arbeidskraft er av det mest verdifulle i en økonomi. Den er rett og slett ønsket. Det er mer relevant å si at effektivisering frigjør arbeidskraft fra prekære oppgaver slik at den kan nyttes til andre og mer «moderne», eller mer velferdsbringende produksjon. Omstilling av arbeidskraften, fra gammel til ny teknologi, bringer oss opp på høyere velferdsnivå.

Tekstilmaskinene som Luddittene ødela, friga tid slik at arbeidere kunne rokeres og produsere sikrere maskiner og bedre medisiner. Blant annet. Økonomisk vekst skjer når talent tilegnes kompetanse og deretter sysselsettes i samtidsrelevant oppgave. Slik omstilling, reallokering eller justering tar litt tid, men fører til høyere inntekt og bedre velferd for alle.

Vi må regne med at motstanden mot omstilling er mer intens jo større individets risiko er. I land med ledighetstrygd blir det mindre strid og lettere å få aksept for omstilling. Slik er ledighetstrygden både en viktig investering for samfunnet og en sikring for individet.

Omstilling og barnedødelighet

Dersom «ludditten» i oss hadde klart å stanse all teknologisk nyvinning, lar Hans Rosling oss se hvordan det ville gått. På gapminder.org har han samlet menneskenes tall fra den gang til nå. Vi kan for eksempel se hvordan barnedødelighet, et mål på ufattelig menneskelig lidelse, varierer med inntekt.

Den gang Luddittene knuste maskiner, i år 1800, døde hvert tredje barn i Norge før fylte fem år. Statistisk sett var dette mer enn et barn i hver familie, fordi hver kvinne i gjennomsnitt ga liv til 4,3 barn. Vi kan bare forestille oss barna, som led døden når livet var på sitt sterkeste, og mødrene, som fikk hjertet revet ut, og fedrene, som mistet sitt elskede barn, og innse at denne tragedien faktisk rammet tipptippoldeforeldrene våre.

I Kina, et land veldig ulikt vårt, også i år 1800, døde 40 prosent av barna før fylte fem år. Familiene mistet to barn der, de kinesiske kvinnene fødte 5,5 barn i snitt.

Frem til 2012 hadde begge land en kraftig inntektsvekst, målt som bruttonasjonalprodukt (BNP) pr. innbygger. Mens Kina ti-doblet inntekten, tok Norge femti-gangeren. I begge land falt barnedødeligheten kraftig, og nå rammes familiene kun sjelden.

I 2012 døde 2,8 barn pr. 1000 fødte i Norge. I Kina døde 14 av 1000. Kina har fem ganger høyere barnedødelighet enn Norge, men Norge er betydelig rikere enn Kina målt i BNP pr. innbygger. Lavere inntekt kan kanskje forklare høyere barnedødelighet. Men hva betyr teknologien?

Roslings figur har et forslag: I 1953 hadde Norge det samme inntektsnivået pr. innbygger som Kina har i dag. Den gang døde 28 barn pr. 1000 fødte i Norge, dobbelt så mange som i Kina i dag. For samme inntektsnivå har «tiden» halvert barnedødsfallene i Kina. «Tiden» er teknologi som er utviklet fordi vi har effektivisert. Økonomisk vekst har redusert lidelser, også i land som ikke har nådd den høyeste inntekten.

Får mennesker utviklingsmulighet, reduserer de farer, bekjemper lidelser og redder sine barns liv.

Publisert i Aftenposten 3. januar 2016: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Omstillinger-En-langsom-seier-over-doden–Helle-Stensbak-8298166.html

Del innlegget