Finans mot fattigdom

Knus kapitalismen! heter det fra venstresiden, der folk bryr seg om de fattige og misliker rikdom og kapitalopphopning. Men vil avskaffelse av rikdom hjelpe folk ut av fattigdom?

Tilgi at jeg siterer et slagord som oftere sprayes enn trykkes: Knus kapitalismen!, men det illustrerer godt kjernen i det venstresiden mener: at de rikes rikdom er usunn, og at rikdom bør skattlegges og fordeles utover befolkningen. Thomas Pikettys bok Kapitalen i det 21. århundre viste nylig at de rike er blitt rikere, og debatten på venstresiden tiltok igjen. De moderate vil skattlegge deler av rikfolks kapital mens de mest radikale vil ekspropriere alt.

Selv tror jeg at solid inntekt og jevn fordeling er det beste for et samfunn og menneskene i det. Derfor er jeg kombinasjonen venstreorientert og samfunnsøkonom. Jeg har måttet spise en kamel for å kunne være begge deler. Det var ikke økonomen, men ideologen i meg som måtte fortære kamelen, og jeg spiste denne: Jeg aksepterer at for alminnelige folks del, bør noen være rike.

Som om alle vinner i lotto

Følgende tankeøvelse illustrerer dilemmaet: Anta at vi fulgte de mest radikales råd: eksproprierte de rikes kapital og spredte den utover befolkningen i form av penger og verdipapirer. Det ville blitt omtrent som at alle vant en lottogevinst. Samtidig ville ingen lenger være veldig rike. Hva ville skjedd?

Vel, lottomillionærer er ikke som andre millionærer, – selvfølgelig ikke, det har de simpelthen ikke råd til. For hva får man for noen skarve millioner? Man får pusset opp badet, bygd på huset, reist på ferie og spart litt. Men samlet sparing for hele befolkningen ville vært en mindre kapitalbeholdning enn før man knuste kapitalistene og fordelte rikdommen.

Spres kapitalen tynt utover, vil den bli brukt annerledes enn hvis den hoper seg opp. Mer går til forbruk og mindre til investeringer. Ganske ok på kort sikt, men dårlig på lang.

Arbeidskraften trenger hjelp

Den skaperkraften vi som individer besitter, arbeidskraften, omsettes til verdiskaping når vi jobber. Men arbeidskraften trenger hjelp av maskiner for å bli produktiv nok til å produsere velstand og ikke bare et liv i slit og fattigdom.

Dette er godt illustrert i Innovasjon Norges kortfilm, som nylig vant en gulldelfin i Cannes. Filmen viser en historie fra 1850-årene til i dag, der Norge utvikler seg fra fattig bondesamfunn til rik industrinasjon. Hypotekbanken, Fiskarbanken, Industribanken og Utbyggingsfondet for Nord-Norge var blant de institusjoner som ga folk tilgang til kapital der samtidens finansmarked ikke evnet. Dette er historien om kapitalen som hjalp et folk å heve seg opp fra fattigdom til velstand.

Fattige må låne for å investere i det som kan bringe dem ut av fattigdom. Men de får ikke lån, fordi de ikke kan stille pant eller garanti. I Norge har staten tilbudt kapital på milde premisser. I noen fattige land gjør mikrofinans samme nytten. For selv om fattige ikke kan stille materiell kapital som pant, så har de sosial kapital, og den kan brukes som et substitutt for pant. Ved å samle låntagere som kjenner og trenger hverandre i en gruppe, og stille samtlige ansvarlige for gruppens avdrag, skapes det et gruppepress mot hver enkelt om å overholde betalingsforpliktelsene. Dette presset reduserer långivernes risiko, gir kapitaltilgang og løfter folk ut av fattigdom.

Velferd krever tunge investeringer

Men hvorfor er kapitalopphopning nødvendig i nåtidens velstandssamfunn? Jo mer vi har av kunnskap, maskiner og infrastruktur til å bistå arbeidet, jo større verdier skaper vi. Investeringer øker utkommet av vår skaperkraft. Og nettopp fordi vi er på et høyt velferdsnivå, er investeringene også kapitalkrevende. Økonomisk velferd krever solide, lønnsomme arbeidsplasser, som igjen krever tunge investeringer. For å få det, trengs noen veldig rike.

En rik person kan kjøpe seg slott, hytter, biler, privatfly og alt det andre tullet som rike kjøper, og likevel ha kapital til overs. Men kapital må ha avkastning for ikke å forvitre, så jo rikere en person er, jo større utfordringer har han med å finne steder å plassere kapitalen. Han tvinges inn i risiko, og hans beste valg er å investere i brave prosjekter som kan bli svært verdifulle, men hvor faren er stor for å mislykkes.

Det er nettopp slike investeringer som driver verden fremover, som løser klima- og miljøutfordringene, som nedkjemper sykdommer som gir lidelse, som gir lønnsomme arbeidsplasser og velferd.

Kapitalen gir folk et bedre liv

Slike investeringer får man ikke når formuer spres, men når de konsentreres. Kapitalen gir folk et bedre liv, ikke fordi de rike er snille, men fordi kapitaloverfloden tvinger dem inn i risiko og høye sparerater. Det gjør kapitalistene nyttige for folket.

Problemet er å finne det optimale nivået for opphopning av kapital. For 40 år siden, lenge før Piketty, ble dette drøftet teoretisk av professor Michael Hoel ved Universitetet i Oslo, og før ham, av mange andre. Temaet har ligget som et bakteppe i svært mye økonomisk forskning. Det vanskelige ekteskapet mellom arbeid og kapital er politisk problematisk. Men, som Innovasjon Norges film viser, har det økonomisk sett vært vellykket.

Publisert i Aftenposten 5. november 2015, og samme dag på nett her: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Noen-bor-vare-rike–for-vanlige-folks-skyld–Helle-Stensbak-8231442.html

Del innlegget

Ærlighet varer lengst, eller …?

57398832

Det skjedde igjen! Reaksjonen hos den greske ingeniøren var den samme som hos den italienske økonomiprofessoren året før; øynene ble blanke over middagen der vi snakket løst om samfunnsforhold og økonomi i våre respektive land. Da jeg hadde fortalt om inntektsutviklingen og tilliten vi anvender i lønnsoppgjøret, lente de seg fremover: Kunne jeg gjenta det om tillit? Kunne virkelig ærlighet fungere over tid?

Hos oss møtes motpartene til forhandlinger om hvordan kaken skal deles i økonomiens viktigste marked, arbeidsmarkedet. Prosessen gjøres hvert år, kalles lønnsoppgjøret og er institusjonalisert med blant annet flere tusen tariffavtaler, noen lover, et meklingsinstitutt, en domstol og et teknisk beregningsutvalg.

Vår modell for dette, frontfagsmodellen, skal over tid bidra til at lønnsveksten bygger på den reelle økonomiske veksten. Oppgjøret skal fordele merverdien godt over befolkningen og motvirke økte forskjeller. Det tekniske beregningsutvalget beregner i ettertid i hvilken grad man har lykkes med dette.

For at fordelingen skal bli god, er man avhengig av at aktørene i lønnsoppgjøret gir riktig økonomisk informasjon. Hva bedriftene som konkurrerer på verdensmarkedet evner å gi i lønnspålegg, avhenger av veksten i lønnsomheten. Når oppgjørene gjennomføres, er det bare partene som har denne informasjonen. Derfor er det viktig at de, særlig arbeidsgiversiden, er ærlige i sin informasjon om hva det er rom for.

I Norge har vi valgt å basere oppgjørene på tillit – i utgangspunktet. Det betyr at vi stoler på det motparten sier. Motparten nyter denne tilliten helt til han eventuelt viser seg tilliten uverdig.

Det finnes alltid noen snydenstruper, så også i lønnsoppgjørene. I ett tilfelle ba en toppsjef bedriftens tillitsvalgte om hjelp til kostnadskutt og fikk de ansatte til å avstå fra årets fremforhandlede tillegg. Besparelsen førte til et godt resultat, og toppsjefen ble belønnet med bonus av styret. I tillegg til å begå tillitsbrudd, var dette også svært uklokt. Ledelsen avslørte fravær av forståelse for lønnsdannelsesmodellen og gjorde dessuten noe økonomisk ulønnsomt: forhandlingene fikk sand i maskineriet i flere år etterpå. Ledelsen vant slaget, men tapte krigen. Trikset var ikke så smart likevel.

I norsk lønnsdannelse er ærligheten institusjonalisert, og den skal praktiseres hvert eneste år. Det fungerer. Mye fordi lønnsoppgjøret er en gjentakende øvelse. Tidligere års tillitsbrudd kan straffes i påfølgende forhandlinger. Gjentatte spill disiplinerer. Viktige, men vanskelige kvaliteter som ærlighet får bedre kår under gjentatte spill.

Hva betyr ærlighet for økonomien? Ærlighet reduserer kostnadene til vakthold og forsikringer. Man slipper mye plunder og heft, avtaler kan forhandles frem raskere, transaksjonskostnadene blir mindre. I økonomisk forstand er ærlighet en viktig verdi og lønner seg i veldig mange tilfeller. Kanskje også derfor ærlighet er såpass utbredt?

«Men hos oss er det helt motsatt!» utbrøt den italienske økonomiprofessoren. «I Italia skal man i utgangspunktet ikke stole på noen. Det er først når en person viser at han er ærlig, at du kan handle med tillit til vedkommende.» En god økonom, som denne kvinnen, forsto betydningen av ærlighet for økonomien. Og hun tilføyde: «Jeg skulle ønske vi hadde det slik!»

Over ett år senere ga den greske ingeniøren uttrykk for det samme. «Vi har mange problemer i Hellas for tiden», sa han trist, «og ett av de største heter korrupsjon. Jeg skulle ønske den tilliten dere praktiserer, hadde fungert hos oss!»

De fleste mennesker jeg har møtt, i Italia, i Hellas og i andre land, har vært ærlige. De ønsker også å bli kvitt korrupsjonen i eget land. Hvorfor fanges ærlige folk i slike uærlighetsfeller, når det er mest ønskelig og mest praktisk med ærlighet?

De to norske økonomene Jens Chr. Andvig og Kalle Moene har publisert arbeidet How corruption may corrupt. Der viser de at nivået på korrupsjon kan anta to stabile likevekter, en med fremherskende ærlighet og der folk kan handle under tillit, og en der korrupsjonen er så høy at ingen kan stole på noen. Likevektene er stabile, og har man først havnet i den dårlige, er det vanskelig å komme ut igjen. En økonomi der folk har tillit til hverandre, får høyere verdiskaping. Men det finnes en kritisk mengde uærlighet, og når man dit, brister tilliten og man får et overslag til den dårlige likevekten. Da tvinges folk inn i et korrupt system. Verdiskaping tapes. Fraværet av ærlighet hemmer den økonomiske utviklingen og reduserer velferden.

Norge scorer nesten best både i Transparency International Corruption Perceptions Index og i OECD-statistikken over realinntektsvekst. Den økonomiske siden av den norske modellen leverer svært gode resultater, også over tid.

Det er viktig for et land at det ikke er de uærlige som når viktige verv og topposisjoner i samfunnet. Ærlighet er ikke bare smart, det er lønnsomt også. Og verdt å ta vare på. La oss holde ærlighetsfanen høyt!

 

Publisert i Aftenposten 15. august 2015: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Arlighet-varer-lengst_-eller—-8124167.html

Del innlegget