Lederlønnsoppgjøret

Toppledere kan ikke forklare hvorfor de fortjener så høy lønn. Men de kan forklare hvorfor lønnen er så høy.

Det skjer visst hvert år. Toppledere ønsker ingen åpenhet rundt sin lønn, så det er først når snøen går at vi får vite hva den ble. Regnskapene legges uheldigvis frem før lønnsoppgjøret, og viser de synligste ledernes grelle lønnstall. Lederne selv kremter, sier ”ingen kommentar” og fastholder at andre må svare på hvorfor de fortjener så høy lønn.

Informasjonssjefene er neste ut. Ord som dyktig, hardtarbeidende, resultater, internasjonal og konkurranse ytres om igjen. Selv om det ikke er ett gram mer troverdig i år enn i fjor.

Lønnsoppgjøret, – det som angår de fleste, handler ofte om en krone eller femti øre i timen. Små, men viktige penger i en årslønn, stort og viktig i nasjonaløkonomien. Partene forhandler og hos noen blir det brudd. Da er det fare for streik og det mekles. Engstelsen stiger og mediene spekulerer i hva som kan skje hvis meklingen ikke fører frem. Stopper Norge? Blir det tomt for øl i butikkene? Får vi ikke skattepengene i tide? Slippes fangene fri?

Streik er alvorlig, ikke bare for partene, men for uskyldige tredjeparter. De betydelige kostnadene viser hvor stor verdi folks arbeidsinnsats egentlig har. Derfor ligger det også forhandlingsstyrke i streikevåpenet.

Som et tankeeksperiment, tenk deg topplederne i en tilsvarende situasjon: De truer med streik hvis de ikke får lønnsøkning på 3,5 prosent pluss bonus, si en halv million til sammen. Styrene nekter, konflikten tiltar, det blir brudd og ender med topplederstreik. Hva ville skje?

Sannsynligvis ingenting. Med en streik av sedvanlig varighet ville skattepengene ha kommet når de skulle, det ville være øl i butikkene og fengslene ville være bebodd. Lønnstillegg på en halv million er mye penger i en årslønn, men lite i nasjonaløkonomien. Streiketrussel gir ikke toppledere makt. Hvordan oppnår de da slik lønnsvekst?

Det var de tvilsomme oppfinnelsene bonus, opsjoner og fallskjermer, insentivordningene, som virkelig fikk fart på lederlønnsveksten. Økonomiske forskere vet mye om hvordan økonomien virker, og har normale inntekter. Men til forskjell fra toppledere, er de dyktige og hardtarbeidende med resultater som hevder seg i internasjonal konkurranse uten insentivordninger. Det var derfor ikke unaturlig at de ville undersøke det sære arbeidsmarkedet for toppledere og finne ut hvorfor lønnen ble så høy og vokste så fort.

Forskningen ga innsikt. Blant annet i hvordan insentivordninger gir insentiver også til uønsket atferd, og gir utfall som er langt mer i ledernes enn i eiernes interesse. Den forventede sammenhengen mellom topplønn og toppresultater fant de ikke, men de fant i stedet sammenheng mellom gode konjunkturer og høy lønn, og mellom høy lønn og høy forhandlingsstyrke hos topplederen. De fant at svake styrer gir høy lederlønn, og at særskilt høy lederlønnsvekst kan stamme fra topplederens informasjonsfordel og andre former for markedssvikt som han kan utnytte.

Forskningen bød også på forklaringer på ulik lederlønn i ulike land. Arbeidsmarkedet for toppledere lider av konkurransesvikt på flere hold, og ulike typer svikt gir opphav til ulike vekstrater og lønnsnivåer. I følge FAFO steg norske lederlønninger fra syv til femten ganger gjennomsnittsinntekten i løpet av de seks årene 1998-2004. I USA er topplederlønningene over 380 ganger større enn gjennomsnittsinntekten, og den 1 prosent rikeste delen av befolkningen, som i 1976 tok 9 prosent av den amerikanske nasjonalinntekten, tok hele 24 prosent i 2012. Det amerikanske toppledermarkedet lider under større konkurransesvikt enn det norske.

Hvem taper på dette? I første rekke eierne og bedriftens ansatte. Men hvis inntektsulikhetene blir omfattende, slik de er blitt i USA, går det ut over etterspørsel, verdiskaping, arbeidsplasser og stabilitet. Går en stor del av inntekten til noen få, får de mange dårlig råd. Rike vil ikke kompensere for det etterspørselsfallet som stammer fra en stadig fattigere middelklasse. Som kjent kan rike bruke mye penger, av og til på fjollete ting (som gulltroner eller private skip som mer ligger enn går), ofte på ting som ikke danner grunnlag for lønnsomme bedrifter og robust inntjening. Med stor inntektsulikhet får mange dårlig råd, og det er negativt for helheten, både for folk og næringsliv.

Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene har nylig lagt frem tall for lønnsveksten i Norge. Siste år har mange ledere hatt en lønnsvekst på linje med arbeidsmarkedet for øvrig. Det er bra. De særskilt høye lønningene gjelder kun et fåtall. Men det er de signalsterke lederne som har lønnsnivåer og –vekst som de fleste finner urimelig, og som kan skade helheten hvis fenomenet tiltar. Så langt skaper de her i landet bare problemer for andre bedriftsledere og det nasjonale lønnsoppgjøret. Men det er alvorlig nok.

Når arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene forhandler i lønnsoppgjøret, tar de ansvar for helheten, nasjonens økonomiske stabilitet. Det er en bra ting. Det bør signalsterke toppledere lære av.

Publisert i Aftenposten 6. april 2014.

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Lederlonnsoppgjoret-7529412.html

Publisert i Fædrelandsvennen:

http://www.fvn.no/okonomi/siste_nytt/Lederlonnsoppgjoret-2585715.html

Del innlegget

Økonomihjelp til abortdebatten

En økonom ser på abortspørsmålet … og advarer: Dette kan bli ubehagelig. 

Den politiske hestehandelen om fastlegers reservasjon mot aborthenvising har skremt opp til ny debatt. Hestehandelen bryter med det bærende i dagens lov; at den gravide har full beslutningsmyndighet.

Økonomer har, som de fleste, ingen spesiell kompetanse i etiske spørsmål. Men vi er mennesker og økonomi handler om folks atferd, selv om noen feilaktig tror at hovedsaken er penger. Kan faget by på hjelp til det politiske vedtaket som bør tas? Jeg prøver, men varsler både etisk ukorrekthet og økonomisk ufølsomhet.

En av partene i hestehandelen, Krf, vil grunnlovfeste rett til liv fra unnfangelse til død, og ha en ny lov som fastslår fosterets rett til liv. Det etiske veier tungt for Krf. Selv har jeg vokst opp i et kristent hjem og studert kristen etikk nok til å vite at det etiske i abortspørsmålet er en real nøtt.

Læren sier at Gud er god, én og størst. Mennesket er Hans skaperverk og skal ikke sette seg til doms over det, ikke ta liv. I kristen etikk er abort forbudt.

Hvis en mindreårig jente blir gravid etter voldtekt og ikke vil kunne overleve en fødsel, oppstår det etisk uløselige. Liv står mot liv, og det å ikke velge, vil også drepe. Dilemmaet gjør de kristne innbyrdes uenige.

Noen vil aldri tillate abort, fordi begges liv er like mye verdt og det å velge den ene er etisk inkonsistent. Her er det beste blitt det godes fiende og jeg velger side, for når grusomheten når dit, er det uten meg.

Krf har også oppgitt etisk konsistens her og vil tillate abort ved overhengende fare for morens liv og helse, eller hvis fosteret aldri vil kunne overleve utenfor livmoren.

Når politikere vil tillate abort, må de avgjøre hvem som skal ta abortbeslutningen. Krf vil legge myndigheten til én part – lovgiver, som, med ovenstående unntak, skal nekte både abort og vurdering i enkeltsaker. Hvis voldtekt av mindreårig ikke kvalifiserer til abortsaksbehandling, velger jeg side igjen.

De fleste politikere vil legge beslutningen til den gravide, men noen tviler. For dem kan økonomisk teori bistå.

Men først en tur til USA, et av mange land der man kan finne folk som er mot abort, men for dødsstraff. Levitt og Dubner, forfatterne av Freakonomics, byr på langt bedre når de skriver om den ikke-varslede nedgangen i kriminalitet i USA på 90-tallet. Økonomisk forskning fant at økt bruk av fengsling forklarte om lag 35 prosent av nedgangen, dødsstraff null, nye politimetoder null, større politistyrke 10 og profittsammenbruddet i crack-markedet 15 prosent.

Men den viktigste årsaken var vanskelig å se. I 1973 innførte høyesterett i praksis selvbestemt abort i USA. Kriminaliteten begynte å falle 15-16 år senere. Fallet fortsatte i årene som fulgte. Sammenhengen var rystende og ble underlagt mange tester, men funnet var robust. Kriminaliteten falt i de yngste kohortene, men ikke i de eldre, den falt tidligere i stater som hadde innført selvbestemt abort tidligere, den falt mer i stater med høye abortrater etter dommen, osv. Studier fra Canada og Australia fant det samme. Dette indikerer at gravide som skjønner at ”dette ikke kommer til å gå bra”, tar statistisk andre beslutninger enn lovgivere og nemnder som er mindre informert og mindre berørt av en graviditet.

Dette er selvsagt ubehagelig, og verre skal det bli. For nedgangen i kriminalitet ga færre drap, ikke på fostre, men på allerede fødte. Selvbestemt abort sparte mange liv. Det reiser enda et uhørt spørsmål: Hva er den relative verdien av et foster kontra en nyfødt? Hvis man sto overfor den salomonske oppgaven å ofre livet til en nyfødt for å redde et ukjent antall fostre, hvilket antall burde man si? Det finnes ikke noe riktig svar, etikk-nøtten er som sagt uløselig, men et abortstandpunkt gir likevel et tall: En motstander sier ett når han rangerer verdien av en nyfødt lik verdien av et foster. På den annen ytterkant vil aborttilhengeren kreve uendelig mange fostre for livet til en nyfødt. Men nå stanser vi denne fæle tankeøvelsen og returnerer til det som bare er et vanskelig politisk spørsmål: Hvem bør beslutte abort?

Økonomisk teori sier at når en først-best-løsning, som en etisk konsistent abortregel, er umulig, må man finne en nest-best-løsning. Faget har flere forslag.

Her følger en: hvis en oppgave er kompleks og kritisk avhengig av kvalitet, samtidig som utførelsen er umulig å kontrollere i detalj, bør den best informerte også beslutte. Foreldreskap er en slik oppgave. Ber en kvinne om abort, har hun en grunn, hun er best informert og bør ta beslutningen. Funnene fra USA støtter dette.

Her følger en annen: Tar en aktør en beslutning som medfører kostnader uten at de belastes vedkommende, vil han fatte en dårlig beslutning. Den som bærer kostnadene bør også beslutte. Også dette tilsier at kvinnen selv bør avgjøre, og at andre ikke bør.

Til slutt vil jeg si at jeg vet hva jeg snakker om. Foruten å ha besluttet abort selv, har også naturen, eller Gud om man vil, forårsaket aborter hos meg. Det var vondt og jeg gråt, men Skaperen eller Hans verk handlet spontant uten følbar etisk vegring. Jeg er også så heldig at jeg har et levende barn som jeg elsker uendelig høyt.

Publisert i Aftenposten 20. februar 2014.

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/–Selvbestemt-abort-har-spart-mange-liv-7475794.html

Publisert i Fædrelandsvennen:

http://www.fvn.no/okonomi/siste_nytt/–Selvbestemt-abort-har-spart-mange-liv-2558998.html

Del innlegget

Rikfolk!

«Rikfolk», sa mormor og så på meg med det tunge blikket, «må vise seg tilliten verdig! Først!»

Jeg satt stille selv om jeg var en 14-årig ungkalv med altfor mye armer og bein. Storøyd absorberte jeg advarselens halvt skjulte budskap.

Mormor hadde hatt huspost hos rikfolk inne i Oslo som ung, og det var ingen ende på alt hun måtte gjøre: Arbeidsdagen startet om natta. Vedovner i iskalde rom skulle fyres opp, timer før herskapet våknet. Hele arbeidsuken, unntatt en frikveld, gikk med til å skrubbe, pusse, gnikke og gnu. «Dengang var det skikkelig forskjell på folk!» fnøs mormor.

Nå er det ikke slik lenger. Inntektsforskjellene i Norge er relativt små sammenlignet med andre land. Men små forskjeller og høy velferd er avhengig av at mange i befolkningen er i gode jobber.

For et år siden oppnevnte regjeringen Holden-III-utvalget for å se på lønnsdannelsen. Jeg var så heldig å få delta. Det inntektspolitiske samarbeidet og lønnsforhandlingsmodellen må støtte opp under en balansert utvikling med lav ledighet og høy sysselsetting, het det i mandatet. Utvalget, som leverte sin rapport 3. desember, har sett på norsk nærings- og arbeidsliv og gir noen anbefalinger for lønnsdannelsen og politikken fremover. Anbefalingene er motivert av å holde høy verdiskaping over tid, slik at arbeidstakere og arbeidsgivere sikres en god og rimelig trygg inntekt, og at inntekten fordeles godt utover befolkningen.

Utvalget ble bedt om å legge frontfagsmodellen til grunn. Den innebærer at bedrifter som er utsatt for internasjonal konkurranse skal forhandle lønn først, og så skal forhandlingsresultatet i stort følges av alle andre. Modellen understøtter høy verdiskaping og god fordeling, og danner en norm for lønnsveksten. Men en norm krever oppslutning fra norske arbeidstakere, og oppslutning krever tillit, altså det motsatte av det som lå i mormors dunkle advarsel.

Om tillit skriver Holdenutvalget blant annet: En jevn inntektsfordeling bidrar til høy tillit mennesker imellom, og den norske modellen for lønnsdannelse bidrar til en slik jevn inntektsfordeling.

Da mormor var ung, var huspost arbeid som unge jenter fra landet kunne få, gjerne hos bemidlede familier i Oslo med leiligheter der pikeværelset lå bak kjøkkenet. Jevn inntektsfordeling preget ikke arbeidslivet den gang. Ulikhetene var av det slaget at historiene gikk i tiår etterpå. Som fjortis husker jeg de eldre kvinnenes talende blikk og tørre replikker, om husfruenes ondsinnede slavedriveri, om at når det kom til stykket så var mannfolk bare mannfolk, og om adoptivsøsken som likevel var i slekt – på mystisk vis. Skjulte budskap med tydelig undertone.

Senere skjønte jeg at husfruens grønne sjalusi kom av ektemannens nattlige besøk på værelset bak kjøkkenet, at adoptivsøsken var lausunger som ungjentene leverte hjemme i bygda før de atter dro til Oslo og husposten sin, der tjenestene viste seg å være flere enn opprinnelig avtalt. Det hører kanskje med at det var mormors generasjon som stemte fram Arbeiderpartiet på Hedemarken. «Vi greide å få en slutt på alt slitet», sa mormor.

Det inntektspolitiske samarbeidet og høy koordinering i lønnsdannelsen har bidratt til høy verdiskaping, lav arbeidsledighet, jevn inntektsfordeling og høy reallønnsvekst, konkluderer Holden-III. Historien om mormor gir det lange perspektivet og viser hvor godt vi har fått til akkurat dét.

Lønnsdannelsen er viktig. Hvis den fungerer dårlig, kan bedriftsnedleggelser og økende ledighet følge. Det gir i neste omgang økonomisk ulikhet. Blir store grupper dårlig stilt, beredes grunnen for illegale markeder og politisk uro. Men det som også skjer ved økonomisk ulikhet, er at folk i det små får anledning til å utnytte andre. For selv om man ikke blir lykkelig av penger, så kan pengemangel gjøre en ganske ulykkelig.

Dagens norske arbeidsliv, herunder lønnsdannelsen, er organisert for å understøtte jevnbyrdighet, gjøre individet sterkt og berede grunnen for tillit mellom partene. Men systemet må vedlikeholdes, det kommer ikke av seg selv.

Et system basert på tillit og frivillighet kan likevel være sårbart, ved at det er avhengig av at deltakerne føler at systemet gagner dem. Tilliten til det norske systemet for lønnsdannelse er blitt bygget opp over mange år, understøttet av at systemet over tid har vist seg forenlig med høy sysselsetting, lav arbeidsledighet og jevn inntektsfordeling. Gode resultater på makronivå vil også bidra til at tilliten befester seg på bedrifts- og individnivå, heter det videre i Holden-III.

På mormors tid var det knapt med både velstand og tillit. Det fantes rikdom og den tok seg godt ut i dagslys, men ikke fullt så godt i dunkel belysning. Partene var ujevnbyrdige, og den økonomiske overlegenheten tok frem atferd som ikke var god.

Tidligere YS-leder Randi Bjørgen jobber nå i et YS-prosjekt i det sørlige Afrika. På et fagforeningsmøte i Botswana nylig, møtte hun kvinner som fortalte at «morning floor service» kunne være en del av jobben. En av kvinnene hadde seks barn. Tre av dem, kanskje fire, var ektemannens. Men at han ikke var far til alle seks, visste han ingen ting om. Ikke ennå.

Mormor ville vært litt over hundre år. Det er ikke så lenge siden. Botswana er litt over 19 timer unna. Det er ikke så langt av gårde. Det kan minne oss om at det er viktig å passe på økonomien. På inntekten, verdiskapingen, arbeidslivet. Og lønnsdannelsen.

Publisert i Aftenposten 9. januar 2014

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Rikfolk-ma-vise-seg-tilliten-verdig-7428579.html

Publisert i Fædrelandsvennen:

http://www.fvn.no/okonomi/siste_nytt/Rikfolk-ma-vise-seg-tilliten-verdig-2534208.html

Del innlegget