Modellene bak den norske modellen

SSB-ledelsens hastverk med å omorganisere kan svekke den norske modellen for alltid.

Norge kåres stadig til et av verdens beste land å bo i, og har et sammensatt maskineri av samfunnsinstitusjoner som bidrar, enkeltvis og sammen, til dette. Du har kanskje ikke tenkt det før, men Statistisk sentralbyrå (SSB) er en slik institusjon. Mer om det nedenfor.

Finansdepartementet har nylig nedsatt et statistikklovutvalg som skal tenke igjennom hva vi som samfunn ønsker av SSB, og foreslå en ny lov som imøtekommer dette.

Nå vil ledelsen i SSB omorganisere forskningsavdelingen med sentrale funksjoner, og de vil gjøre det raskt, både før og utenom lov-prosessen. Vi har forstått at vedtak kan skje allerede i styremøte i SSB den 25. april.

Vi frykter at omorganiseringen kan svekke modellene for offentlige budsjetter, politikk og lønnsdannelse for alltid, og at verdifulle deler av samfunnsmaskineriet kan gå tapt. Og hvorfor vil man forsere den demokratiske lov-prosessen der vi som samfunn nettopp skal tenke igjennom hvilke endringer som er mest tjenlige?

Omorganiseringen foreslås i en intern rapport fra en arbeidsgruppe i SSB. Den har fått mye offentlig oppmerksomhet der de kritiske røstene har vært mange. Det avspeiler at SSB og dets samfunnsoppdrag er viktig og opptar mange. Det er i seg selv svært positivt for SSB.

Men det betyr også at omfattende endringer bør vurderes nøye. Ikke minst bør man lytte til innspill fra viktige brukere av SSBs tjenester.

SSB har høy tillit i det norske samfunnet. Den er bygd opp gjennom lang tid.

Etter annen verdenskrig fikk SSB en rolle som gikk langt ut over statistikkproduksjon. Forskningsavdelingen ble bygd opp for å bruke statistikken til å utvikle økonomiske modeller som etterhvert ble svært viktige redskaper i norsk samfunnsplanlegging.

Disse modellene er helhetlige makromodeller for norsk økonomi. De brukes til å analysere hvordan statsbudsjettet påvirker den økonomiske utviklingen, til befolkningsframskrivinger for å analysere virkninger av innvandring, det er modeller tilpasset vår koordinerte lønnsdannelse, og skattemodeller som brukes til å beregne hvordan endringer i skatteregler og skattesatser påvirker inntektsfordelingen. Alt dette er biter som bidrar til gode økonomiske vilkår og gjør Norge til et godt land for innbyggerne.

SSB-modellene er sentrale verktøy for Finansdepartementet, for partiene på Stortinget når de skal vurdere alternative budsjettopplegg fra regjeringens budsjettforslag, og for partene i arbeidslivet og lønnsdannelsen, den viktigste arenaen for å få god fordeling av verdiskapingen i Norge.

Kort sagt er SSB-modellene viktige for Den norske modellen.

SSBs lovbestemte uavhengighet og langvarige virke har nedfelt trekk ved norsk økonomi i modellene og gitt bruken av dem høy legitimitet. Dette må ikke brytes ned i en tid der det er blitt stadig tydeligere at tillit er en helt sentral, og til nå undervurdert faktor for en god samfunnsutvikling.

SSB skal selvsagt, som andre, endres i takt med teknologi og andre forhold i samfunnet. Men for en så sentral institusjon i samfunnsplanleggingen må det skje på en ryddig og grundig måte. SSB står ikke overfor et akutt problem nå, og ingenting tyder på at samfunnet har lav tillit til institusjonen. Så hvorfor lage hastverk med å endre innretningen på viktig modellverktøy?

Hvorfor ikke la statistikklovutvalget gjøre jobben sin ferdig, og la de øvrige demokratiske prosessene med høring blant de berørte gå som vanlig, før man gjør irreversible endringer?

En viktig del av arbeidet med ny lov er å gå gjennom SSBs samfunnsoppdrag i en tid med internasjonale forpliktelser og raske teknologiendringer.

Vi har en lang og solid praksis for slikt demokratisk lovarbeid. Først arbeider et utvalg med eksperter på aktuelle fagområder, deretter sendes deres forslag på offentlig høring, de berørte får anledning til å uttale seg, og ansvarlig departement legger så lovforslaget fram for Stortinget. Høring og debatt opplyser saken og skaper legitimitet til de endringene som til slutt blir resultatet når Stortinget har fattet sitt vedtak. Denne prosedyren sikrer at de berørte blir hørt og at de med viktige anliggender får komme fram med sin informasjon.

Statistikklovutvalget har frist i desember. Det er ikke lenge til. Ledelsens intensjon om å forsere en dyptgripende omorganisering har avstedkommet en debatt om viktige spørsmål på et svært ufullstendig grunnlag, i hovedsak en intern rapport der innholdet har ført til betydelig uro, både internt i SSB og blant tallrike brukere av SSBs tjenester.

Vi håper at ledelsen ikke gjør endringer som kommer lovutvalget og en viktig samfunnsdebatt på et opplyst grunnlag, i forkjøpet. Verken Stortinget, departementene eller partene i TBU er tjent med det. Det tror vi heller ikke at verdens beste modell, den norske modellen, er.

Roger Bjørnstad, sjeføkonom, LO, Erik Orskaug, sjeføkonom, Unio, Grethe Lunde, samfunnsøkonom, Akademikerne, Helle Stensbak, sjeføkonom, YS

Kronikken sto på trykk i Aftenposten den 20. april 2017 her: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Modellene-bak-Den-norske-modellen–Bjornstad_-Orskaug_-Lunde-og-Stensbak-619398b.html

Del innlegget

Statistikksjefens nedskalering

Et ordtak sier at hvis noe virker, så ikke reparer det. Altså en advarsel om at du kan komme til å ødelegge noe uoversiktlig «inni der» fordi du ikke ser hvor skjørt det er.

Økonomer debatterer heftig SSB’s forskning og modellbruk. Er det bare en krangel blant matte-nerder, eller angår den vanlige folk?

Jo, den gjør det. Se nederst.

World Economic Forum kåret Norge som best i verden til å redusere ulikhet, og vi smigres, nikker og peker på den norske modellen. Den bejubles i vide ordelag av lærde fra alle samfunnsfag.

Men hva er viktigst i denne supermodellen for land som er gode mot folkene sine? Jeg tror at den økonomiske siden er viktigst. Relativt liten forskjell mellom dem som tjener mest og minst gjør godt, både for enkeltindividene og for helheten.

De som tjener mest på små forskjeller, er folk med lav lønn. Altså folk flest, fordi mer enn femti prosent tjener under gjennomsnittet.

Noen mener vi har for små lønnsforskjeller i Norge, men jeg er ikke blant dem. En ekstra krone gjør mer nytte for den som har få enn for den som har mange. Når inntektene fordeles jevnt, blir velferden høyere, og næringslivet går bedre. Dette kommer alle til gode, også de med høy utdanning og høy lønn.

Dessuten er det ingen bragd å øke inntektsforskjellene. Det kan alle klare.

Det å holde forskjellene små og attpåtil samlet inntekt høy, er derimot en bragd. Det har vi klart.

Den viktigste arenaen for økonomisk fordeling, er lønnsdannelsen. Den foregår i økonomiens viktigste marked, arbeidsmarkedet. Vår modell for lønnsdannelse, frontfagsmodellen, har egenskaper så bemerkelsesverdige at de utredes i flere NOU-er.

Modellen bygger på realistisk teori, er avhengig av et sinnrikt institusjonelt rammeverk, og er krevende å gjennomføre i praksis. Det vet alle som deltar i lønnsoppgjøret.

Frontfagsmodellen slår kinderegget, fordi den bidrar til høy verdiskaping, lav arbeidsledighet, jevn inntektsfordeling og høy reallønnsvekst. Vi er altså heldige som har fått implementert en økonomisk supermodell.

Men, den må voktes og pleies, skal den overleve. Både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden erfarer at den krever tålmodighet, innordning og solidaritet med folk du aldri vil møte. Vanskelige dyder i vår tid.

Det institusjonelle rammeverket rundt lønnsdannelsen er stort og sammensatt. En kritisk del av det er tallene fra SSBs gamle og kompliserte, men virkelighetsnære modell. Disse tallene legger vi til grunn i lønnsoppgjørene. Modellen skjøttes av forskere i SSB. Svekkes denne, kan det som følger være irreversibelt. En gang ødelagt, alltid ødelagt.

SSBs modellverk blir nå foreslått svekket av noen som i disse dager gir råd til direktøren i SSB.

Og direktøren lytter. Hun har kjøpt begrunnelsene om nedskalering. –Det som er viktig for meg, er at SSB driv forskning på høgt internasjonalt nivå, sier hun til Klassekampen.

Er det?

Det viktige for meg, er at SSB driver forskning som kommer befolkningen til gode.

Men jeg er ikke direktør. Jeg er en av fem millioner eiere.

Artikkelen ble publisert i Aftenposten den 6. februar 2017 her: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/Statistikkdirektorens-nedskalering-En-gang-odelagt_-alltid-odelagt–Helle-Stensbak-614458b.html

Del innlegget

Løgn, forbannet løgn, og statistikk

Den som kan slå motparten i hodet med statistikk, kan ofte både vinne – og ende – diskusjoner.

Søker man kunnskap om en sak, er statistikk nyttig. Har man trang til å få rett, kan man tilpasse den statistiske fremstillingen slik at den overbeviser.

Simen Gaure ga oss et eksempel i Aftenposten sist tirsdag, der han beskrev hvordan Wikipediasiden «Crime in Sweden» får betydelige økninger i lovbrudd til å se minimale ut ved hjelp av en logaritmisk skala. Torsdag omtalte Medierevisjonen SSB-tallet 1013, som er antallet barn i Norge av to norskfødte fra fire innvandrerbesteforeldre. Det tallet virker lavt, men sier ingenting om at mange barn av innvandrere har hentet ektefelle fra opprinnelseslandet, ei heller at den tendensen nå er avtakende. En som vil selge deg et finansielt investeringsprodukt vil helst vise deg sine fabelaktige resultater, og det gjør han ved å tilpasse starttidspunktet for sammenligningen mot sine konkurrenter. Man kan lyve godt med statistikk når mottakeren ikke er årvåken.

Løgn er usannhet. Forbannet løgn er også usannhet. Men statistikk er å søke og behandle sannheten på den fornuftigste måten når sannheten selv er ukjent.

For ikke å la seg lure, bør man derfor være nøye både med datagrunnlaget, utvalget, skalaene, starttidspunktene og usikkerheten. Blant annet.

Før lønnsoppgjørene kan starte, legger Det tekniske beregningsutvalget (TBU) frem statistikk for lønnsveksten i alle forhandlingsområder i norsk arbeidsliv. I år fant vi noe pussig, nemlig at gjennomsnittet for alle lå mye lavere enn alle gjennomsnitt!

Ja, du leste riktig. I fjor hadde norske lønnstakere i alt en lønnsvekst på 1,7 prosent, mens norske lønnstakere delt inn i forhandlingsområdene hadde en lønnvekst på 2 – 2,5 prosent. Også vi i TBU gned oss i øynene.

Vi undersøkte tallene nærmere, og da forsto vi at de sa noe om hvilke omveltninger oljebremsen har påført det norske arbeidsmarkedet. Inni der befinner det seg virkelige mennesker. Hva hadde skjedd med dem?

Vi undersøkte antall ansatte, ledigheten, vekst i lønnsmassen for gruppene og lønnsutviklingen for identiske personer. Vi fant at de snåle gjennomsnittene kan forklares med at folk med høy lønn har mistet jobben, og kanskje fått ny jobb til lavere lønn. Omstillingene i arbeidsmarkedet er godt i gang, men de rammer noen enkeltmennesker hardere enn andre.

Vi undersøkte også enkeltnæringer, og fant større omstillinger i de som var oljenære enn de som ikke var det. TBU skriver det slik: Sysselsettingen har falt mest i næringer med lønnsnivå over gjennomsnittet, og økt mest i næringer med lønnsnivå under gjennomsnittet. Lønnsvinnerne i 2016 ble noen med moderat lønnsnivå, som jobber med basisvarer og som befant seg langt unna oljen. Statistikk satte oss på sporet av den ukjente sannheten.

En venn av meg mener at ExPhil, altså forberedende, bør bestå av logikk, retorikk og statistikk. Fordi studentene skal lære å tenke, å snakke, og forholde seg fornuftig til usikkerhet.

Artikkelen sto på trykk i Aftenposten den 13. mars 2017, og kan leses her: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/-Logn_-forbannet-logn–og-statistikk–Helle-Stensbak-616864b.html

Del innlegget

Skatten min. Og din.

Da en veps stakk meg i halsen, var jeg glad jeg hadde betalt skatt. Og at du også hadde gjort det.

På løpeturen i en park i Oslo kom det noe i munnen og la seg helt bak i svelget. Jeg harket på refleks og måtte gjenta det noen ganger før klumpen kom ut. Den havnet på bakken foran meg, det var en veps, og det var september. Og svelget sved!

Treningsvennen ringte 113, og damen i den andre enden spurte hvordan jeg pustet. «Jeg puster», sa jeg. «Men det begynner å hovne opp.»

Det tok ikke mange minuttene før en voksen mann på ambulansemotorsykkel kom og satte medisin rett i blodåren på meg. Minuttet etter kom to unge kvinner med ambulansebilen. De tok meg til legevakten mens de overvåket puls, oksygenmetning og noe mer jeg ikke skjønte.

På legevakten ble jeg møtt av en ung, indisk lege som snakket nesten flytende norsk. Hun avklarte og fullførte medisineringen og la meg til observasjon. Etter noen timer sa hun at dette gikk bra, og jeg fikk gå.

Venterommet var fullt av folk da jeg gikk. Alle virket sykere enn meg, og noen led under sterke plager. Jeg var blitt prioritert foran dem i køen, og forsto at jeg hadde vært i akutt, potensiell livsfare. Men i det samme fikk jeg øye på betalingsautomaten, jeg tastet inn fødselsdatoen, og automaten krevde 317 kroner.

Jeg hadde ikke kommet dit i taxi engang for den summen. Men jeg var blitt kjørt i en velutstyrt bil og fikk motorsykkel-, lege- og sykehushjelp i tillegg. Da livet sto på spill, jobbet systemet som en varm kniv i smør og utførte kvalifiserte, livreddende tjenester for 317 kroner. Det kunne de fordi beredskapen var etablert og sto klar akkurat da jeg trengte den.

Jeg er så glad for at jeg bor i et land som har organisert seg så vel! Noen har tenkt ut og iverksatt denne og mange andre viktige funksjoner. Men det koster, selvfølgelig. 317 kroner. Pluss den skatten du og jeg allerede har betalt inn.

Siden jeg er sosialøkonom, leser jeg av og til i Perspektivmeldingen, Finansdepartementets langtidsplan. Den forteller hvilket inndekningsbehov, eller underskudd, vi kan vente oss fremover hvis vi fortsetter å jobbe og betale skatt som nå, og samtidig vil videreføre velferdstjenestene med dagens kvalitet. For selv om vi har oljepenger, mangler det penger til å videreføre dagens tjenestenivå for den fremtidige befolkning. Vi blir eldre og flere. Og vi jobber ikke nok med tanke på hvor gamle og hvor mange flere vi blir.

Det finnes flere måter å løse dette på. Vi kan kutte kraftig i tjenestetilbudet, kutte kraftig i pensjonene, eller … nei, det er dårlige løsninger. Det er egentlig bare én løsning som er OK. Eller, ikke-dårlig. Vi må jobbe mer. Eller, flere må jobbe mer enn de gjør i dag. Hvitt!

For mer arbeid gir høyere verdiskaping, og mer hvitt arbeid gir høyere skatteinntekter. Og hvis alle verdens folkeslag som bor i Norge yter tilstrekkelig av sin arbeidskraft i det ordinære arbeidsmarkedet, vil det være beredskap også hvis barnebarnet ditt skulle komme i akutt livsfare en septemberdag.

Publisert i Aftenposten den 12. oktober 2016: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/Skatten-min-Og-din–Helle-Stensbak-606459b.html

Del innlegget

Jokke, økonomi, kjærlighet og snørr

Jeg fikk være gjest i Sommer i P2 og kunne spille hvilken musikk jeg ville. Det ble Monty Python, Jokke med Tourettes, Einmal Kommt die Liebe, Karin Wright, Marilyn Monroe, Willie Nelson og Black Debbath.

Jeg kunne også snakke om hva jeg ville. Det ble om musikk, kjærlighet, sjalusi, bruttonasjonalprodukt og vanskeligheten med å plystre mens man gråter.

Kan høres her: https://radio.nrk.no/serie/sommer-i-p2/MKTR13001516/04-07-2016

Del innlegget

Søvnens økonomi

Da jeg så at min morgenfriske kollega satt og sov på møtet, fikk jeg ideen. Klokken var femten tretti.

Neste morgen, – eller skal vi si formiddag – kastet han et skrått blikk på klokken da jeg ankom jobben. Da slo jeg til.

«Stå opp i 18-tiden», sa jeg. «Vær på jobb før klokken 20 på kvelden og jobb til klokken fire om natten. Da kan du gå hjem. Klokken 06 kan du spise det store, varme måltidet. Og så kan du legge deg klokken ti. På formiddagen.»

Han så forferdet på meg.

«Joda!» sa jeg. «Du må sove da! Det er bare å justere døgnrytmen, det!»

Jeg tulla, selvsagt. Vi vet jo at sunt kosthold og fysisk aktivitet betyr mye for både helse og prestasjonsevne. Det passer vi på i de 16 timene vi er våkne.

Men hva med de 8 timene vi sover? Betyr det noe hvor lenge, og når vi sover? Avgjør søvnen hvordan vi lykkes i livet?

Søvn har fått lite vitenskapelig oppmerksomhet, så jeg ble glad da jeg så at Freakonomics Radio viet to timer til søvnforskning. De intervjuet medisinere om sammenhengen mellom søvn og sykdommer. Dårlig søvnkvalitet svekker helsen på lang sikt, og søvnmangel forverrer sykdommer. I tillegg forringes vår kognitive funksjon; vi får mer impulsiv atferd, og vi fatter dårligere beslutninger.

Men økonomi ..?

Også noen økonomer har forsket på søvn. Amerikaneren Daniel S. Hamermesh fant at søvnen ikke bare er biologisk styrt, men at den også styres av insentiver. Han målte søvnlengde mot inntekt og fant at folk som tjente mye, brukte litt mindre tid på søvn enn folk som tjente lite.

I sin presidentkampanje skrøt Bill Clinton av hvor lite han sov. Den gangen var det høystatus å sove få timer. Den som var dyktig eller viktig, kastet ikke bort tiden med å sove.

Men ettersom man fikk mer kunnskap om kostnadene ved søvnmangel, har dette endret seg. To andre amerikanske økonomer, Mathew Gibson og Jeffrey Schrader, undersøkte det motsatte av Hamermesh, nemlig om mer eller bedre søvn påvirker inntekten?

Menneskekroppen responderer mer på sollys enn på tallverdien på klokka, og forskerne brukte tidssonene i USA for å finne svar på spørsmålet.

Innen en tidssone står sola opp en time tidligere i den østre delen enn i den vestre. Gibson og Schrader samlet data fra Amarillo og Huntsville, to like store byer på samme breddegrad, men der den ene lå vest og den andre øst i samme tidssone.

De fant at folk la seg tidligere i øst enn i vest, mens de sto opp samtidig fordi arbeidsdagen startet ved samme klokkeslett. Ikke uventet sov øst-boere mer enn vest-boerne. Forskerne undersøkte tidssoner flere steder i USA og i andre land, og fant samme mønster.

Kostnader av søvnmangel

De fant også statistisk signifikante utslag på inntekt. En time mer søvn per uke økte inntekten i gjennomsnitt med fire og en halv prosent! En time ekstra søvn per natt økte inntekten med 16 prosent! Det siste svarer til inntektsøkningen man får i USA ved et ekstra år med utdanning! Det kan si noe om betydningen av å være uthvilt for menneskets yteevne.

Inntektsforskjellen mellom Huntsville og Amarillo var kjent fra før, men ikke forstått. Dette kunne tilby en forklaring på hvorfor medianinntekten i Huntsville var betydelig høyere enn i Amarillo. Gibson og Schrader foreslo at god søvn også kan gi en tilleggseffekt. Uthvilte kollegaer kan påvirke hverandres effektivitet og gi høyere produktivitet, noe som i sin tur gir høyere investeringer, som igjen øker produktiviteten. Slikt kan forsterke inntektsforskjellen mellom to ellers like byer.

A og B?

Men, hvis man sover 7 timer, betyr det noe når man sover?

Jens Bonke, en dansk økonom, hevder at det hittil har lønt seg å være A-menneske og at B-mennesker har hatt verden mot seg. Han har undersøkt følgende hypotese: Hvis A-mennesker er mer produktive, tjener de også mer?

Bonke delte folk opp i chronotyper (fremmedordet for om man er A eller B), og fant at morgentyper tjente 4-5 prosent mer enn kveldstyper når han kontrollerte for familiebakgrunn, utdanning, osv. Bonke mener årsaken er at A-mennesker våkner uthvilte fordi de er trøtte på kvelden og legger seg tidlig (som min kollega). Han fant lenger søvn hos A- enn hos B-typene, at B sto opp like tidlig som A, men var oppe lenger om kvelden, fordi de var våkne da (som meg).

I de senere år har vi myket opp arbeidstiden med kjernetid og fleksitid. Bonke fant at inntektsforskjellene mellom chronotypene avtok i takt med at fleksibiliteten i arbeidstid økte i Danmark. Straffen for å være B-menneske ble mindre.

Selv har jeg tatt i bruk en søvn-app som vekker meg først når jeg sover lett. Appen samler søvndata fra sine brukere og viser søvnstatistikk for meg og ulike land(!) Som B-menneske gjør jeg det ganske dårlig sammenlignet med de fleste land, men overfor Saudi-Arabia gjør jeg det bra. De har verdens dårligste søvnkvalitet, og de sover færrest timer per natt.

Det er en fattig trøst, men selv A-menneskene sover dårlig der … tenker jeg, mens jeg sitter på kontoret og skriver dette. Alene selvfølgelig, fordi alle de andre har gått hjem for lengst.

Publisert i Aftenposten 29. mai, 2016: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/Ukeslutt-Sovnens-okonomi–Helle-Stensbak-198214b.html?

Del innlegget

Det t€kni$k€ b€r€gning$utv@lg€t for innt€kt$oppgj%r€n€

Ikke alt som er unnselig er uviktig. Og ikke alt som er viktig er spektakulært.

Gåte: Hva har mer makt enn synlighet, mer innflytelse enn berømmelse, ble startet av Odd Aukrust og straks runder 50 år?

Riktig svar: TBU (Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene)

Når jula er over, trekker en gjeng mennesker inn i et litt for trangt møterom i regjeringskvartalet. I flere møter diskuterer de tall, setninger og fotnoter. De drikker kaffe, men fråtser verken med mat, pauser eller luft så lenge møtene pågår. Det er ingen røde løpere, ingen høye champagneglass, ingen fanfarer. Bare tall med liten skrift i lange tabeller og tallrike ord med fortettet meningsinnhold.

TBU skal hvert år skal legge fram det best mulige tallmessige bakgrunnsmateriale og presentere det i en slik form at uenighet partene i mellom om økonomiske forhold så vidt mulig kan unngås, heter det i mandatet. Rapporten kom fredag. Etter fraværet av virak å dømme, kunne man tro at TBU var ganske uviktig, selv om det står – med liten skrift riktignok, at i fjor ble norske arbeidstakere enda litt rikere. 0,9 prosent, faktisk.

Men tar vi helikopterperspektivet og ser på helheten som TBU er en del av, framtrer et annet bilde: Arbeidsmarkedet, økonomiens viktigste marked, er markedet der storparten av verdiskapingen skjer. (For ordens skyld: Vi lever ikke av oljen, vi lever heller ikke av eksporten, vi lever først og fremst av arbeidets frukter.) Størrelsen på lønnsmassen i dette markedet er om lag et halvt bruttonasjonalprodukt, og lønnsdannelsen, (prissettingen i arbeidsmarkedet), er den viktigste arenaen for fordeling av verdiene som skapes. (Igjen, for ordens skyld: skattesystemet er den viktigste arenaen for omfordeling av verdier).

Arbeidsmarkedet og lønnsdannelsen er både offentlig og privat regulert i Norge. Det er lett å se at reguleringen av et marked påvirker hvor godt det fungerer, og at et velfungerende arbeidsmarked er avgjørende for den økonomiske velferden til samfunnets innbyggere.

De viktigste reguleringsinstansene i det norske arbeidsmarkedet er oppslutningen om arbeidstakernes og arbeidsgivernes organisasjoner, tariffavtalene, lønnsoppgjøret, Riksmekleren, Arbeidsretten og TBU. Den delen av ditt velbefinnende som er bestemt av den økonomiske levestandarden i Norge, skyldes i betydelig grad arbeidsmarkedets funksjonsdyktighet, som blant annet henger på disse institusjonenes evne til å regulere konstruktivt.

Nesten 2,8 millioner individer er daglig involvert i både verdiskaping og fordeling, og ro og orden er nødvendig for å få gjort konstruktive ting. Men den verdifordelingen som lønnsoppgjøret er, er og blir en kamp. Kaka skal deles og på kort sikt er oppgjøret et nullsumspill: Det jeg får, er nettopp det du ikke får.

Når arbeidstakere er kollektivt organisert, som i Norge, får de også en forhandlingsstyrke som kan måles mot arbeidsgivernes. Høy forhandlingsstyrke på begge sider kan avstedkomme en terrorbalanse med hyppige og ødeleggende kamper dersom man ikke har konfliktreduserende institusjoner. Alle institusjonene nevnt ovenfor skal ivareta et velfungerende arbeidsmarked, men mens de tre første har hovedansvaret for fordeling, skal de tre siste dempe konflikter og sørge for ro og orden.

Kort sagt kikker TBU alle parter i kortene i ettertid og forteller alle hva alle de andre har fått. TBU gir kunnskap om hvor godt vi lykkes med fordelingen mellom ulike grupper i arbeidslivet og hjelper oss med utjamning og justering i kommende lønnsoppgjør. Rent praktisk beregner TBU lønnsveksten for alle områder i norsk arbeidsliv ved hjelp av statistikk.

Men alle som kan litt statistikk, vet at måten man velger å innrette den på, også avgjør hvilke tall som kommer ut i den andre enden. Så hvis lønnsforhandlerne vil bestride virkelighetsbeskrivelsen, har de rikelige muligheter til å krangle, også om statistikk.

Man har nok å krangle om i lønnsoppgjøret. I Norge har vi bestemt at det er TBU som avgjør hvordan man beregner lønnsveksten. Alle parter i lønnsoppgjøret, både arbeidstakerne, arbeidsgiverne og myndighetene, har representanter i TBU, og siden arbeidet der får betydning for lønnsdannelsen og samtidig er svært teknisk, er det i partenes interesse å la seg representere av noen som har både teknisk kompetanse og kunnskap om oppgjøret. Det første er krevende, det siste lærer man seg ved å delta. Det sier seg selv at ”kampene” i TBU blir relativt stillfarne. Ikke så spektakulære, ikke noe å skrive hjem om.

Men mens lønnsoppgjør på kort sikt er et nullsumspill, kan lønnsdannelsen på lang sikt gjøre kaka større, vel og merke dersom lønnsdannelsen gjøres godt. Tallene fra TBU gir partene oversikt, innsikt og sammenligningsgrunnlag. Slik får tallene stor betydning. Og når TBU legger fram tallene for fjorårets lønnsvekst for alle forhandlingsområder i det norske arbeidsmarkedet, så er det disse tallene som gjelder. For alle parter i lønnsoppgjøret; for arbeidstaker, for arbeidsgiver, til og med for myndighetene.

Så når det er såpass viktige ting man har å utrette, er det vel bra at det er mye kaffe og null champagne på møtene.

PS: lesing av TBU-rapporten kan lede til særskilt og oppdatert kunnskap om det norske samfunnet.

Publisert i Aftenposten 3. april 2016, her: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/Ukeslutt-Utvalget-som-forteller-alle-hva-alle-de-andre-har-fatt–Helle-Stensbak-54925b.html

Del innlegget

Forsvinner jobbene våre nå?

At teknologiadvarslene gjør oss til redde konkurrenter på arbeidsplassen, er ikke bra.

Frykt for å miste jobben kan bremse forventningene til lønnsvekst. Derfor er spådommer om at vi har dårligere tider i vente et like sikkert vårtegn som selve lønnsoppgjøret.

Det er aldri dumt å realitetsorientere seg om de økonomiske utsiktene før et oppgjør. Varslene skal vi ta på alvor, både på opp- og nedsiden. Og at partene posisjonerer seg til de kommende forhandlinger, er både naturlig og en del av spillet.

Men i det siste har arbeidsgiversiden fått uventet drahjelp: En spektakulær, teknologisk utvikling kan true jobbene våre i den nære fremtiden, hevdes det.

At teknologiadvarslene gjør oss redde, er ikke bra. Hvis det fører til at vi konkurrerer mot kolleger for å beholde en av de få jobbene vi tror vil bestå, skaper vi ikke gode arbeidsplasser, ei heller gode liv.

En helt ny samfunnsstruktur?

Det er flere som varsler raske endringer og smertefulle omstillinger, og Don Tapscott – en berømt teknologiforsker som nylig gjestet Norge, er en av dem. Han hevder at teknologien har drept flere jobber enn den har skapt. Selv er han bekymret og mener vi må skape en helt ny samfunnsstruktur for at vi skal få en god fordeling. For Norges del både håper og tror jeg at han tar feil når det gjelder det siste.

Når det gjelder det første, er folks arbeidskraft både verdifull og ettertraktet. Den er alltid ønsket, det er bare et spørsmål om pris. Er prisen svært lav, kaller vi det slaveri. Her i Norge har vi relativt ordnede forhold, og vi som er arbeidslivets parter, tar oss av prisingen i lønnsoppgjøret.

Det at teknologi har redusert antallet jobber, kan stemme innen bedrifter der teknologi er tatt i bruk. Men i løpet av den tiden teknologien har utviklet seg hurtig, har også antallet jobber økt! Bare de siste årene i Norge, der vi har hatt en høy befolkningsvekst drevet av innvandring, har mange, flunkende nye jobber kommet og holdt tritt med befolkningsveksten. Med unntak av den økte ledigheten som har oppstått det siste året med oljeprisfallet, har sysselsettingen i Norge holdt seg høy.

Norge er der allerede

Don Tapscotts råd er, ifølge et intervju i Aftenposten 24. januar, å være nysgjerrige, forandringsvillige og å samarbeide. Det er nettopp det vi gjør i Norge. Vi satser på utdanning, vi avhjelper omstilling, vi har trepartssamarbeid i arbeidslivet og vi forhandler om fordelingen av verdiskapingen i lønnsoppgjøret. Tapscotts råd er allerede implementert hos oss.

Samfunnsøkonomisk innsikt sier at vi mennesker vil gjøre mer av andre ting når teknologi sparer vekk manuelt arbeid. Et eksempel vises i «Konduktøren», en opplæringsfilm fra Oslo Sporveier fra 1949. Den gang jobbet mange mennesker med å telle og registrere penger, billetter og skjemaer fra konduktørenes vesker. Dette er typiske oppgaver der ny teknologi har spart vekk mye menneskelig innsats.

Hva gjør vi mer av nå, som vi ikke gjorde før? Svaret er: utallige ting. Og felles for mange av dem er at de gir oss økt, samlet velferd. Det forteller blant annet dataene fra hele verden som den svenske legeprofessoren og statistikeren Hans Rosling har samlet. Med hans statistikkverktøy Gapminder kan man, for den perioden teknologiutviklingen har gått raskest, se samvariasjonen mellom økonomisk vekst og levekårsforbedringer på en rekke områder.

Et eksempel: barna våre

Vi vet at det hovedsakelig er teknologisk vekst som har gjort omstillings- og endringstakten høy. Dataene fra Gapminder viser også at vi, på vår vei inn i teknologialderen, har prioritert våre barns helse og sikkerhet høyt. I 1953 døde 28 pr. tusen fødte barn i alderen 0–5 år i Norge. I 2012 var dette tallet nede i 2,8. På 60 år ble altså barnedødeligheten redusert med 90 prosent.

Det skyldes flere forhold, som nyvinninger innen medisin, reduksjon av ulykker m.m. Men; vi tar oss også mer av barna nå enn hva vi gjorde før. I min barndom fantes det ikke skolefritidsordning, vi gikk hjem etter skolen eller lekte ute uten tilsyn av voksne. I min familie jobber tre, opprinnelig grafisk utdannede, nå omskolerte, med barn – én som miljøterapeut, én som medlever og én i barnevernet. De tre har, som mange andre, omstilt seg i takt med teknologiendringen.

Rask, teknologidrevet endring er ikke bare noe som hører fremtiden til. Vi har allerede gjennomlevd mye. Historien om de tre i min familie illustrerer en relativt ny endring. Før ble arbeidskraft brukt til å trykke og distribuere informasjon på papir til postkassene våre. I dag er mye informasjon digital, og det har frigjort arbeidskraft.

Jeg tror fremtidens jobber ligger nær menneskene. For eksempel møtes unge som strever med livet av et mer kvalifisert hjelpeapparat nå enn hva de gjorde før. Jeg tillater meg å være konkret: Vi har spart vekk grafikeren, billett- og pengetelleren, men fått miljøarbeideren og kundehjelperen på nett. Hvis vi går tyve år tilbake og ser fremover på hva rask teknologiendring gjorde, så ble det slik. Ikke så mystisk og spektakulært kanskje, men likevel: slik ble fremtiden. Slik ble den nye jobben.

Publisert i Aftenposten 7. februar 2016, her: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Ukeslutt-Forsvinner-jobbene-vare-na–Helle-Stensbak-8343583.html

Del innlegget

En langsom seier over døden

Det er ikke nytt at ny teknologi gir frykt. Men den beskytter likevel mot fare.

Ny teknologi skaper både muligheter og farer. Den kan bringe velsignelse til alle på lang sikt, men true bestemte grupper på kort. Ny teknologi stiller oss overfor dilemmaer som kan bli brysomme, særlig for politikere, som velges for en kort periode, men som egentlig bør ivareta samfunnshensynene på lang sikt.

Fjernsynet kan tjene som eksempel. Mange fryktet at TV ville gjøre folk passive, usosiale og dumme. Frykten avstedkom dannelsen av et statseid monopol med oppdrag om å lage folkeopplysning. NRK lyktes lenge, men nå er det gått som mange fryktet: For mange glor på for mye tull.

Men; Redningen er nær. TV-ens fordel, evnen til å spre informasjon raskt og morsomt over store områder, er overtatt av internett, og tradisjonell TV rir snart inn i solnedgangen. Dette drives av teknologisk utvikling, og TV-arbeidere må slutte, omstille seg eller jobbe annerledes.

Ny teknologi møtte motstand

Ny teknologi åpner nye produksjonsmuligheter, men gjør samtidig deler av dagens produksjon ulønnsom. Det tvinger frem omstilling i arbeidslivet, også slik at noen mister jobben. Men å miste jobben er å miste inntekten, og det vil folk bekjempe.

Når ny teknologi fører til at noen grupper kommer dårligere ut, møtes den med motstand. Slik motstand er ikke ny. Luddittene, en sosial bevegelse blant engelske arbeidere på begynnelsen av 1800-tallet, ga både ansikt og navn til bekjempelse av effektivisering. Luddittene mente tekstilmaskiner truet jobbene deres og aksjonerte ved å ødelegge dem. Uten maskinene tok det flere arbeidstimer å veve stoff, og det gjorde at flere kunne oppebære sin arbeidsinntekt.

Høyere velferdsnivå

Men Luddittene endte opp som historiens narrer. De innså ikke at selv om noen jobber forsvinner fordi teknologiske nyvinninger gjør dem overflødige, blir det likevel ikke færre arbeidsplasser over tid.

Årsaken er at menneskets arbeidskraft er av det mest verdifulle i en økonomi. Den er rett og slett ønsket. Det er mer relevant å si at effektivisering frigjør arbeidskraft fra prekære oppgaver slik at den kan nyttes til andre og mer «moderne», eller mer velferdsbringende produksjon. Omstilling av arbeidskraften, fra gammel til ny teknologi, bringer oss opp på høyere velferdsnivå.

Tekstilmaskinene som Luddittene ødela, friga tid slik at arbeidere kunne rokeres og produsere sikrere maskiner og bedre medisiner. Blant annet. Økonomisk vekst skjer når talent tilegnes kompetanse og deretter sysselsettes i samtidsrelevant oppgave. Slik omstilling, reallokering eller justering tar litt tid, men fører til høyere inntekt og bedre velferd for alle.

Vi må regne med at motstanden mot omstilling er mer intens jo større individets risiko er. I land med ledighetstrygd blir det mindre strid og lettere å få aksept for omstilling. Slik er ledighetstrygden både en viktig investering for samfunnet og en sikring for individet.

Omstilling og barnedødelighet

Dersom «ludditten» i oss hadde klart å stanse all teknologisk nyvinning, lar Hans Rosling oss se hvordan det ville gått. På gapminder.org har han samlet menneskenes tall fra den gang til nå. Vi kan for eksempel se hvordan barnedødelighet, et mål på ufattelig menneskelig lidelse, varierer med inntekt.

Den gang Luddittene knuste maskiner, i år 1800, døde hvert tredje barn i Norge før fylte fem år. Statistisk sett var dette mer enn et barn i hver familie, fordi hver kvinne i gjennomsnitt ga liv til 4,3 barn. Vi kan bare forestille oss barna, som led døden når livet var på sitt sterkeste, og mødrene, som fikk hjertet revet ut, og fedrene, som mistet sitt elskede barn, og innse at denne tragedien faktisk rammet tipptippoldeforeldrene våre.

I Kina, et land veldig ulikt vårt, også i år 1800, døde 40 prosent av barna før fylte fem år. Familiene mistet to barn der, de kinesiske kvinnene fødte 5,5 barn i snitt.

Frem til 2012 hadde begge land en kraftig inntektsvekst, målt som bruttonasjonalprodukt (BNP) pr. innbygger. Mens Kina ti-doblet inntekten, tok Norge femti-gangeren. I begge land falt barnedødeligheten kraftig, og nå rammes familiene kun sjelden.

I 2012 døde 2,8 barn pr. 1000 fødte i Norge. I Kina døde 14 av 1000. Kina har fem ganger høyere barnedødelighet enn Norge, men Norge er betydelig rikere enn Kina målt i BNP pr. innbygger. Lavere inntekt kan kanskje forklare høyere barnedødelighet. Men hva betyr teknologien?

Roslings figur har et forslag: I 1953 hadde Norge det samme inntektsnivået pr. innbygger som Kina har i dag. Den gang døde 28 barn pr. 1000 fødte i Norge, dobbelt så mange som i Kina i dag. For samme inntektsnivå har «tiden» halvert barnedødsfallene i Kina. «Tiden» er teknologi som er utviklet fordi vi har effektivisert. Økonomisk vekst har redusert lidelser, også i land som ikke har nådd den høyeste inntekten.

Får mennesker utviklingsmulighet, reduserer de farer, bekjemper lidelser og redder sine barns liv.

Publisert i Aftenposten 3. januar 2016: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Omstillinger-En-langsom-seier-over-doden–Helle-Stensbak-8298166.html

Del innlegget

Finans mot fattigdom

Knus kapitalismen! heter det fra venstresiden, der folk bryr seg om de fattige og misliker rikdom og kapitalopphopning. Men vil avskaffelse av rikdom hjelpe folk ut av fattigdom?

Tilgi at jeg siterer et slagord som oftere sprayes enn trykkes: Knus kapitalismen!, men det illustrerer godt kjernen i det venstresiden mener: at de rikes rikdom er usunn, og at rikdom bør skattlegges og fordeles utover befolkningen. Thomas Pikettys bok Kapitalen i det 21. århundre viste nylig at de rike er blitt rikere, og debatten på venstresiden tiltok igjen. De moderate vil skattlegge deler av rikfolks kapital mens de mest radikale vil ekspropriere alt.

Selv tror jeg at solid inntekt og jevn fordeling er det beste for et samfunn og menneskene i det. Derfor er jeg kombinasjonen venstreorientert og samfunnsøkonom. Jeg har måttet spise en kamel for å kunne være begge deler. Det var ikke økonomen, men ideologen i meg som måtte fortære kamelen, og jeg spiste denne: Jeg aksepterer at for alminnelige folks del, bør noen være rike.

Som om alle vinner i lotto

Følgende tankeøvelse illustrerer dilemmaet: Anta at vi fulgte de mest radikales råd: eksproprierte de rikes kapital og spredte den utover befolkningen i form av penger og verdipapirer. Det ville blitt omtrent som at alle vant en lottogevinst. Samtidig ville ingen lenger være veldig rike. Hva ville skjedd?

Vel, lottomillionærer er ikke som andre millionærer, – selvfølgelig ikke, det har de simpelthen ikke råd til. For hva får man for noen skarve millioner? Man får pusset opp badet, bygd på huset, reist på ferie og spart litt. Men samlet sparing for hele befolkningen ville vært en mindre kapitalbeholdning enn før man knuste kapitalistene og fordelte rikdommen.

Spres kapitalen tynt utover, vil den bli brukt annerledes enn hvis den hoper seg opp. Mer går til forbruk og mindre til investeringer. Ganske ok på kort sikt, men dårlig på lang.

Arbeidskraften trenger hjelp

Den skaperkraften vi som individer besitter, arbeidskraften, omsettes til verdiskaping når vi jobber. Men arbeidskraften trenger hjelp av maskiner for å bli produktiv nok til å produsere velstand og ikke bare et liv i slit og fattigdom.

Dette er godt illustrert i Innovasjon Norges kortfilm, som nylig vant en gulldelfin i Cannes. Filmen viser en historie fra 1850-årene til i dag, der Norge utvikler seg fra fattig bondesamfunn til rik industrinasjon. Hypotekbanken, Fiskarbanken, Industribanken og Utbyggingsfondet for Nord-Norge var blant de institusjoner som ga folk tilgang til kapital der samtidens finansmarked ikke evnet. Dette er historien om kapitalen som hjalp et folk å heve seg opp fra fattigdom til velstand.

Fattige må låne for å investere i det som kan bringe dem ut av fattigdom. Men de får ikke lån, fordi de ikke kan stille pant eller garanti. I Norge har staten tilbudt kapital på milde premisser. I noen fattige land gjør mikrofinans samme nytten. For selv om fattige ikke kan stille materiell kapital som pant, så har de sosial kapital, og den kan brukes som et substitutt for pant. Ved å samle låntagere som kjenner og trenger hverandre i en gruppe, og stille samtlige ansvarlige for gruppens avdrag, skapes det et gruppepress mot hver enkelt om å overholde betalingsforpliktelsene. Dette presset reduserer långivernes risiko, gir kapitaltilgang og løfter folk ut av fattigdom.

Velferd krever tunge investeringer

Men hvorfor er kapitalopphopning nødvendig i nåtidens velstandssamfunn? Jo mer vi har av kunnskap, maskiner og infrastruktur til å bistå arbeidet, jo større verdier skaper vi. Investeringer øker utkommet av vår skaperkraft. Og nettopp fordi vi er på et høyt velferdsnivå, er investeringene også kapitalkrevende. Økonomisk velferd krever solide, lønnsomme arbeidsplasser, som igjen krever tunge investeringer. For å få det, trengs noen veldig rike.

En rik person kan kjøpe seg slott, hytter, biler, privatfly og alt det andre tullet som rike kjøper, og likevel ha kapital til overs. Men kapital må ha avkastning for ikke å forvitre, så jo rikere en person er, jo større utfordringer har han med å finne steder å plassere kapitalen. Han tvinges inn i risiko, og hans beste valg er å investere i brave prosjekter som kan bli svært verdifulle, men hvor faren er stor for å mislykkes.

Det er nettopp slike investeringer som driver verden fremover, som løser klima- og miljøutfordringene, som nedkjemper sykdommer som gir lidelse, som gir lønnsomme arbeidsplasser og velferd.

Kapitalen gir folk et bedre liv

Slike investeringer får man ikke når formuer spres, men når de konsentreres. Kapitalen gir folk et bedre liv, ikke fordi de rike er snille, men fordi kapitaloverfloden tvinger dem inn i risiko og høye sparerater. Det gjør kapitalistene nyttige for folket.

Problemet er å finne det optimale nivået for opphopning av kapital. For 40 år siden, lenge før Piketty, ble dette drøftet teoretisk av professor Michael Hoel ved Universitetet i Oslo, og før ham, av mange andre. Temaet har ligget som et bakteppe i svært mye økonomisk forskning. Det vanskelige ekteskapet mellom arbeid og kapital er politisk problematisk. Men, som Innovasjon Norges film viser, har det økonomisk sett vært vellykket.

Publisert i Aftenposten 5. november 2015, og samme dag på nett her: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Noen-bor-vare-rike–for-vanlige-folks-skyld–Helle-Stensbak-8231442.html

Del innlegget