Vi og vårt oljesmurte lykkeland

Folk har begynt å legge merke til oss.

Det norske oljefondet er verdens største investeringsfond, og vi blir stilt forventninger til. Jeg fikk merke det i hovedkvarteret til OECD i Paris, der en sinna engelskmann begynte å lekse opp for meg da han oppdaget at jeg var norsk. Som alle nordmenn i hans øyne var jeg en rentenist og en rik, sløv medeier.

Han trengte kanskje å lære mer om oljefondet, men der og da ønsket i hvert fall jeg at jeg kunne litt mer om både fondet og norsk oljenæring.

Nå er anledningen til å lære rik. NRK-serien Lykkeland dramatiserer starten på det norske olje-eventyret, og allerede i første episode aner vi hvor forutseende og kloke folk vi hadde i statsadministrasjonen den gang. Phillips petroleum hadde lett i alle felter de var blitt tildelt, unntatt ett, og ikke funnet noe. De ville gi opp. Men så ble de klar over en kontraktsbetingelse fra norske oljemyndigheter, kløktig ledet av Jens Evensen: Boten for ikke å lete tilsvarte kostnaden ved å lete! Da boret Phillips også det siste feltet.

– Og de fant olje. Et lønnsomt funn for Phillips, et avgjørende funn for Norge.

Det sies at alle nordmenn burde hatt en byste av Jens Evensen. Det er jeg enig i, men de var flere om å gjøre uvurderlige tjenester for det norske samfunnet. Dokumentarserien Olje!ligger på NRK’s nettsider, og der kommer flere helter og mer av historien til syne. Den er vel verdt å se parallelt med Lykkeland.

Det samme er en bok som kom i høst,Drømmefondet, hvordan Norge ble finansbransjens George Clooney, og veien videre for Oljefondet. Der skriver Camilla Bakken Øvald om oljehistorien, om tilblivelsen av oljefondet og hva det å eie og forvalte et slikt fond handler om. Leser du denne, kan du hevde deg i selskapslivets diskusjoner om oljefondet, samt svare, om du møter den sinte engelskmannen.

Drømmefondetomtaler også hvordan Evensen og hans hjelpere klarte – uten forkunnskaper – å stable en nasjonal oljevirksomhet på beina. De fikk internasjonale oljeselskaper til å drive, lære bort sine ferdigheter og betale den betydeligste andelen av gevinsten til den norske stat.

Siste lesetips fra meg om denne thrilleren fra virkeligheten er Stortingsmelding nr. 25 fra 1973-74. Ja. Faktisk.

Per Kleppe var finansminister, og på 17 sider beskriver meldingenPetroleumsvirksomhetens plass idet norske samfunn, forfattet av et knippe fagfolk i Finansdepartementet. De klarte å angripe en helt ny og ukjent situasjon og lage en god plan for fremtiden. «Regjeringen mener at en i første rekke må benytte muligheten til å utvikle et kvalitativt bedre samfunn», står som hovedmålsetning. Deretter konkretiserer de hva de mener med dette. Den som leser meldingen i dag, blir slått av hvor godt de traff og hvor mye som er virkeliggjort.

For eksempel: for det velferdsnivået vi har i Norge i dag, er verdien av oljefondet at hver enkelt av oss i gjennomsnitt betaler 45 000 kroner mindre i skatt, hvert år.

Så det går nesten an å forstå den sinna engelskmannen.

Publisert i Aftenposten på papir den 26. november 2018 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/Eor5yK/Vi-og-vart-oljesmurte-lykkeland–Helle-Stensbak

Del innlegget

Skrevet av

Helle Stensbak

Samfunnsøkonom og krimforfatter. Lang erfaring fra fagbevegelsen. Nestleder i Forfatterforbundet. Tidligere: sjeføkonom i YS (7 år), LO-økonom (3 år), tillitsvalgt i NM (4 år), daglig leder og styreleder i RIO (4 år). Undervist i økonomiske fag ved Universitetet i Oslo (3 år). Krimroman på Gyldendal. Fast spaltist i Aftenposten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *