Skatten min. Og din.

Da en veps stakk meg i halsen, var jeg glad jeg hadde betalt skatt. Og at du også hadde gjort det.

På løpeturen i en park i Oslo kom det noe i munnen og la seg helt bak i svelget. Jeg harket på refleks og måtte gjenta det noen ganger før klumpen kom ut. Den havnet på bakken foran meg, det var en veps, og det var september. Og svelget sved!

Treningsvennen ringte 113, og damen i den andre enden spurte hvordan jeg pustet. «Jeg puster», sa jeg. «Men det begynner å hovne opp.»

Det tok ikke mange minuttene før en voksen mann på ambulansemotorsykkel kom og satte medisin rett i blodåren på meg. Minuttet etter kom to unge kvinner med ambulansebilen. De tok meg til legevakten mens de overvåket puls, oksygenmetning og noe mer jeg ikke skjønte.

På legevakten ble jeg møtt av en ung, indisk lege som snakket nesten flytende norsk. Hun avklarte og fullførte medisineringen og la meg til observasjon. Etter noen timer sa hun at dette gikk bra, og jeg fikk gå.

Venterommet var fullt av folk da jeg gikk. Alle virket sykere enn meg, og noen led under sterke plager. Jeg var blitt prioritert foran dem i køen, og forsto at jeg hadde vært i akutt, potensiell livsfare. Men i det samme fikk jeg øye på betalingsautomaten, jeg tastet inn fødselsdatoen, og automaten krevde 317 kroner.

Jeg hadde ikke kommet dit i taxi engang for den summen. Men jeg var blitt kjørt i en velutstyrt bil og fikk motorsykkel-, lege- og sykehushjelp i tillegg. Da livet sto på spill, jobbet systemet som en varm kniv i smør og utførte kvalifiserte, livreddende tjenester for 317 kroner. Det kunne de fordi beredskapen var etablert og sto klar akkurat da jeg trengte den.

Jeg er så glad for at jeg bor i et land som har organisert seg så vel! Noen har tenkt ut og iverksatt denne og mange andre viktige funksjoner. Men det koster, selvfølgelig. 317 kroner. Pluss den skatten du og jeg allerede har betalt inn.

Siden jeg er sosialøkonom, leser jeg av og til i Perspektivmeldingen, Finansdepartementets langtidsplan. Den forteller hvilket inndekningsbehov, eller underskudd, vi kan vente oss fremover hvis vi fortsetter å jobbe og betale skatt som nå, og samtidig vil videreføre velferdstjenestene med dagens kvalitet. For selv om vi har oljepenger, mangler det penger til å videreføre dagens tjenestenivå for den fremtidige befolkning. Vi blir eldre og flere. Og vi jobber ikke nok med tanke på hvor gamle og hvor mange flere vi blir.

Det finnes flere måter å løse dette på. Vi kan kutte kraftig i tjenestetilbudet, kutte kraftig i pensjonene, eller … nei, det er dårlige løsninger. Det er egentlig bare én løsning som er OK. Eller, ikke-dårlig. Vi må jobbe mer. Eller, flere må jobbe mer enn de gjør i dag. Hvitt!

For mer arbeid gir høyere verdiskaping, og mer hvitt arbeid gir høyere skatteinntekter. Og hvis alle verdens folkeslag som bor i Norge yter tilstrekkelig av sin arbeidskraft i det ordinære arbeidsmarkedet, vil det være beredskap også hvis barnebarnet ditt skulle komme i akutt livsfare en septemberdag.

Publisert i Aftenposten den 12. oktober 2016: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/Skatten-min-Og-din–Helle-Stensbak-606459b.html

Del innlegget

Skrevet av

Helle Stensbak

Samfunnsøkonom og krimforfatter. Lang erfaring fra fagbevegelsen, Forfatterforbundet (nå), Sjeføkonom i YS (7 år), LO-økonom (3 år), tillitsvalgt i NM (4 år), daglig leder og styreleder i RIO (4 år). Undervist i økonomiske fag ved Universitetet i Oslo (3 år). Krimroman på Gyldendal. Spaltist i Aftenposten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *