Med rett til å ekskludere

I 1907 ble norske musikere varslet om en kommende katastrofe: radioen!

For å høre musikk måtte almuen den gang ha musikere i rommet. Musikerbladet skrev at «den nye fare» kunne mangfoldiggjøre musikernes arbeid, og samme konsert kunne høres flere steder samtidig! Mange jobber ville forsvinne.

Norsk Musikerforbund var den gang både laug og fagforening. Ikke alle musikere fikk bli medlem. Man krevde kunstnerisk kvalitet og søkere måtte prøvespille for en jury. Flere ble nektet. Forbundet eide musikerformidlingen og kunne prioritere medlemmer til jobbene. Slik kunne man sikre inntektene til «de beste» og holde inntrengere unna. Kunstneriske hensyn ga også økonomisk uttelling.

Teknologisk og politisk utvikling endret dette. Musikerformidlingen ble overtatt av det offentlige. Nye genre og instrumenter oppsto, og økonomisk vekst gjorde at flere fikk tilgang til strøm og platespiller. Musikeroppdragene ble flere, ikke færre, men ofte under tariff. Musikerforbundet så at lauget svekket fagforeningsdelen, og åpnet opp.

Den norske forfatterforening er fortsatt både fagforening og laug. Med normalkontrakten har foreningen styrket forfatternes forhandlingskraft, ikke så ulikt kollektivavtalene i arbeidslivet.

Men med lauget har de et medlemsopptak så eksklusivt at solidariteten blør. Søkere vurderes skjønnsmessig kunstnerisk, og flertallet står utenfor. Bred leserskare og mange utgivelser kvalifiserer ikke, og avslag til folkekjære forfattere har påkalt så stor oppmerksomhet at Forfatterforeningen kanskje er mer kjent for sin eksklusivitet enn for sitt virke.

Hvilken makt ligger rent faktisk i lauget i dag? Forfatterforeningen hevder at lauget ivaretar den gode litteraturen og den kunstneriske kvaliteten. Mon det?

Leseren er målet for litteraturen, og kvaliteten bør nå helt fram.

Garanti for kvalitet er viktig. Særlig når kvalitet er avgjørende og tjenestemottaker ikke selv kan kontrollere den. På legekontoret er det beroligende å se et innrammet bevis på at den som sjekker helsen, er kyndig og godkjent. Det samme gjelder rørleggeren som skal pusse opp badet. Lekkasje i vannrør eller uoppdaget kreft er dramatisk.

En slett bok kan også være dramatisk, men utgivelsen av den, er sjelden det. Med dagens teknologi kan hvem som helst publisere hva som helst, uten at lauget kan forhindre det. Likevel, eller nettopp derfor, bør litterær kvalitet ivaretas.

Hvem kan så sikre kvaliteten for leseren? Forlag, bibliotek, bokhandler og stipendkomiteer kan. Hvordan lauget konkret kan gjøre det, er mer uklart. Det vi vet, er at opptak i en forening og ivaretakelse av kvalitet fint kan gjøres separat.

Forfatterforeningen forvalter kollektive midler og alle kan søke på dem. I praksis tildeles svært mye til foreningens medlemmer. Det trenger ikke være feil, men siden det skaper mye tvil, vil foreningen vinne tillit på å overlate kunstnerisk vurdering til komiteene.

Og ellers gjøre som musikerne, gravlegge lauget. Det vil styrke fagforeningsdelen.

Artikkelen sto på trykk i Aftenpostens papirutgave den 4. februar 2018, og i nettutgaven her: https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/0EGj1B/Den-norske-Forfatterforening-Med-rett-til-a-ekskludere–Helle-Stensbak?utm_content=buffer7e339&utm_medium=social&utm_source=twitter.com&utm_campaign=buffer

Del innlegget

Skrevet av

Helle Stensbak

Samfunnsøkonom og krimforfatter. Lang erfaring fra fagbevegelsen. Nestleder i Forfatterforbundet. Tidligere: sjeføkonom i YS (7 år), LO-økonom (3 år), tillitsvalgt i NM (4 år), daglig leder og styreleder i RIO (4 år). Undervist i økonomiske fag ved Universitetet i Oslo (3 år). Krimroman på Gyldendal. Fast spaltist i Aftenposten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *