Hvor var ledelsesforskningen?

Selv Donald Trump må se seg slått som forfatter av den viktigste tweeten i 2017.

Da Alyssa Milano tvitret Har du blitt seksuelt trakassert, skriv “me too”, utløste hun 12,5 millioner svar på Facebook og Twitter i løpet av det første døgnet.

Etterpå tiltok det. #metoo viser kaskaden av beslektede enkelthendelser over bransjer og land, som en flerårig pandemi.

Den utløste en revolusjon, også i holdninger. Mange ledere falt. Og flere vil. Selv vitsene har endret seg. Noen er ikke morsomme lenger. Nye har oppstått.

Vi ser noen krampetrekninger: Er det ikke lenger greit å be om en klem? Blir det slutt på flørting? Må høysensuelle øyeblikk avbrytes for å video-dokumentere samtykke?

Her passer ordtaket “å ikke se skogen for bare trær”. Metoo-historiene har som oftest en seksuell side, men det som støter, er ikke det seksuelle som sådan. Det er maktmisbruket.

Jeg tror selv klumsete seksuelle tilnærmelser fortsatt vil være innafor når initiativtaker forstår grensen, dvs. både lytter, oppfatter og etterkommer et rimelig avslag respektfullt. Mange behersker det, og har alltid gjort det.

Makt er å trekke grenser

De som får makt, får privilegier: høy lønn, oppmerksomhet, troverdighet og tillit. Man blir hørt. Og kan påvirke hvordan andre får roller, stillinger, verv og oppdrag. Det gir i neste omgang anledning til å trekke til seg seksuelle opplevelser man ellers ikke ville ha fått.

Det å ha makt, er å beslutte. Det å beslutte, er å trekke grenser. Å forvalte dette, krever egnethet.

Folk som ikke godt forstår hvor grenser skal trekkes, bør ikke velges til ledere. Men det er vanskelig å se ”den grense under vann”. Grenseovertråkking er ikke vel ansett, og de som ønsker å ta seg friheter, skjuler den tendensen hos seg selv. Metoo-kampanjen har avdekket noen feilplasserte i maktposisjonene.

Ugunstig utvalg

Hvorfor rammes så mange ledere? Innen økonomisk teori modelleres noe som kalles selv-seleksjon. Det kan føre til et ugunstig utvalg. Mange ledere er redelige. Men fordi lederposisjoner gir adgang til maktbruk, vil de som har trang til slikt, søke seg dit. De vil selektere seg i det skjulte. Poolen av lederkandidater er derfor truet av en uforholdsmessig stor andel av folk med denne dårlige, skjulte egenskapen.

Arbeidskraften er den viktigste kilden til verdiskaping. De som rekrutterer ledere bør være ekstra årvåkne, fordi den potensielle skaden for virksomhetene kan bli stor, og metoo viser at trakasserings-kostnadene må ha vært enorme.

Bare tenk hvilke tap det påfører, i form av kvelning av trivsel, forgiftning av arbeidsmiljø, sykdom og sykefravær, og bortfall av produksjon, innovasjoner og produktivitetsforbedringer. Trakassering koster, både menneskelig og økonomisk.

Forskningen skal være sannhetssøkende. Forrige gang skrev jeg om Stanfordprofessor Robert I. Suttons “The No Asshole Rule”. Han traff en nerve.

Hvorfor pekte ikke ledelsesforskningen tydeligere på maktmisbruk som Det Store Problemet før #metoo-demningen brast?

 

Artikkelen sto på trykk i Aftenpostens papirutgave den 8. januar 2018, og i nettutgaven her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/wE8OX4/metoo-Hvor-var-ledelsesforskningen–Helle-Stensbak

Del innlegget

Skrevet av

Helle Stensbak

Samfunnsøkonom og krimforfatter. Lang erfaring fra fagbevegelsen. Nestleder i Forfatterforbundet. Tidligere: sjeføkonom i YS (7 år), LO-økonom (3 år), tillitsvalgt i NM (4 år), daglig leder og styreleder i RIO (4 år). Undervist i økonomiske fag ved Universitetet i Oslo (3 år). Krimroman på Gyldendal. Fast spaltist i Aftenposten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *