Søkefeltene er vår tids anonyme skriftestol

Store data (Big Data) kan gi samfunnskunnskap med et presisjonsnivå vi aldri tidligere har hatt.

Tilliten til valgmålinger fikk sin alvorligste knekk med brexit og Trump. Målingene gjøres som surveyundersøkelser, en utbredt metode i samfunnsforskning.

Metoden kan ha store målefeil, noe som fremkom da General Social Survey, en av USAs mest anerkjente, undersøkte heterofile samleier og prevensjonsbruk.

En liten regnedjevel tok for seg rapporten og beregnet hva tallene måtte medføre av kondombruk. Han fant at kvinnenes svar krevde 1,1 milliarder kondomer pr. år, mens mennenes krevde 1,6 milliarder.

Så hvilket kjønn løy?

Begge. Fordi regnedjevelen også fant at det faktiske kondomkonsumet var på skarve 600 millioner.

Mennenes løgn var bare drøyere enn kvinnenes, men alle løy.

Ny teknologi, nye metoder

Det spørs om surveyundersøkelsene snart kan ri inn i solnedgangen, fordi ny teknologi gir oss nye metoder til å finne den informasjonen vi tidligere har brukt slike undersøkelser til å finne.

Store data (Big Data) er generert på nye måter, har andre kvaliteter, og ny teknologi gir oss større analysekraft. Nå kan forskere i større grad avsløre at vi lyver og hvordan vi lyver.

Økonomen Seth Stephens-Davidowitz har tatt doktorgrad på store data og omtaler noe av de enorme, nye mulighetene i boken Everybody Lies. Big Data, New Data, and what the Internet can tell us about who we really are.

Her kan vi lese hvordan innrømmelser som hittil har vært forbeholdt den katolske skriftestolen, nå kan avleses anonymisert i store data.

I vår tid skaper vi falske glansbilder på Facebook og betror ærlig våre hemmeligheter til en hvit boks på dataskjermen. Der abort er forbudt søkes det etter metoder med kleshengeren. Der homofili er tabu søkes det etter homo-tester.

Informasjon om anger, arroganse, influensasymptomer og mye mer ligger med tetthet fordelt på tid, geografi og mer.

Dette kan gi samfunnskunnskap med et presisjonsnivå vi aldri tidligere har hatt.

Store data kan gi bedre verktøy

Da Trump vant, lette mange etter forklaringen.

Den geografiske fordelingen av Google-søkene med det eksplisitt ladde uttrykket «negervitser» (sic) ga best match med Trumps sterkeste valgkretser. Søkeordet avdekket et kart over amerikansk rasisme som først ble synlig med store data. Denne gang avgjorde disse strømningene det amerikanske presidentvalget.

De har også spilt en rolle ved tidligere valg, viste det seg.

Rasismekartet matchet områdene der Obama gjorde det markert svakere enn John Kerry fire år tidligere. Stemmeforskjellen som man tidligere, uten hell, hadde forsøkt å finne årsaken til, er nå forklart. Man fant også hvor stor effekten var: Selv om Obama vant, tapte han likevel 4 prosentpoeng nasjonalt på å være farget.

Store data kan gi oss bedre verktøy på en rekke områder; medisin, klima, politikk, kriminalitetsforebygging, mv. Verden er sammensatt. Også samfunnsforskere har – og vil – konkludere feil, men kanskje mindre fremover?

Søkefeltene er vår tids anonyme skriftestol. Sammen med ny teknologi kan de være en kilde til å forstå hvem vi er, hvor vi er på vei og hva vi bør gjøre med det.

 

Artikkelen ble publisert i Aftenposten den 4. september 2017 her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/g8p89/Sokefeltene-er-var-tids-anonyme-skriftestol–Helle-Stensbak

Del innlegget

Gammel og sprek? Du må likevel vekk!

En nedre aldersgrense for å bli alderspensjonist sier seg selv. Men hvorfor ha en øvre?

Økt levealder er et gode. Særlig hvis de årene vi får flere av, er som friske og klare.

Det er nå 45000 nittiåringer i Norge, noen fortsatt spreke. De har vært pensjonister i mer enn tyve år, og de var førti – midt i livet – da folketrygden ble innført.

Den gang dimensjonerte man ikke trygdesystemet for at folk skulle leve så lenge. Alderspensjon skulle dekke levekostnader de siste årene da man var sliten og skral. Slik gikk det ikke. Folk lever nå lenger, (flaks), og vi fant olje, (flaks).

Vi har hatt råd til politikkfeilen fra sekstitallet, men vi har senere gjort systemet mer robust. Pensjonsreformen med levealdersjustering og tidligpensjonering ivaretar generasjonshensynene og lar individene velge selv. Øker levealderen, må vi jobbe lenger. Samtidig skal tidlig avgang fra arbeidslivet være mulig, men du får mer utbetalt per måned jo lengre du bidrar.

Det er fortsatt elementer som motarbeider pensjonssystemets nye struktur. En av dem er den øvre aldersgrensen for hvor lenge du kan stå i jobb. Den lar arbeidsgiver si opp en ansatt uten krav til saklig grunn. I dag kan arbeidsgiver velge en bedriftsintern aldersgrense på 70 år, og gjør han det, krever loven såkalt konsekvent praktisering: også dem som er friske og verdifulle for bedriften, må gå ved oppnådd alder.

Man kan anføre mange argumenter om øvre aldersgrense, men de fleste spørsmål koker ned til to kjerneproblemer: Hva med dem som bør gå av, men som ikke vil? Og hva med dem som støtes ut av jobben ufrivillig? Aldersgrensen anføres som en sikringsmekanisme mot begge disse to.

I England har man avskaffet den øvre aldersgrensen. Myndighetene der begrunner det slik: Muligheten til tidlig pensjonsuttak gjør at de som trenger det, kan gå av tidlig. De erfarte at majoriteten faktisk gikk av ved vanlig pensjoneringsalder. En liten gruppe eldre fortsatte i arbeid, og en andel av disse var spreke og flinke. Disse ga gevinst både til bedriften og samfunnet.

Hos problemgruppen, de som burde gå av, men som ikke forsto det selv, knyttet det seg ofte sykdom, kognitiv eller annen sosial svikt. Det viktige var imidlertid at problemene oppsto av helt andre årsaker enn alder. Aldersgrensen hindret tvert imot pensjonering på et godt tidspunkt, fordi arbeidsgivere ventet på aldersgrensen i stedet for å ta tak i problemene og finne løsninger. Sånt er jo noe av det vanskelige ved å være sjef. I England anså man at avskaffelse av aldersgrensen ville fremtvinge løsninger og føre til riktigere avgang fra arbeidslivet, befolkningen sett under ett.

Noen innvender at aldersgrensen beskytter mot utstøting. Men mobbing og utstøting rammer i følge forskning mange arbeidstakere, også langt under aldersgrensen. Det må bekjempes med langt mer treffsikre midler enn en maks-aldersgrense.

Vi bør se til England. Deres regulering passer i vårt system. Det er humant for de eldre og solidarisk for de yngre.

Artikkelen sto trykket i Aftenpostens papirutgave den 12. juni 2017, og finnes på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Gammel-og-sprek-Du-ma-likevel-vekk–Helle-Stensbak-622812b.html

Del innlegget

Hele folket i halvt arbeid

Hva gjør oss rike? Er det oljen? Eksporten? Eller …

I flere internasjonale målinger blir Norge kåret til et av de beste land å bo i. Det hjelper selvsagt at vi er et av verdens rikeste land.

Jeg har utenlandske kolleger som tror at den norske herligheten må skyldes oljen. Olje er noe vi bruker mye maskineri og lite arbeidskraft for å hente opp, og vi selger den på verdensmarkedet med høy fortjeneste. Flaks.

Andre hevder at det er eksporten vi lever av. Eksporten vår er industrivarer vi lager ved hjelp av maskiner og arbeidskraft og selger på verdensmarkedet med fortjeneste.

Olje og eksportvarer skaffer oss penger i andre lands valuta. Å ta pengene hjem er meningsløst, men vi kan kjøpe mat og andre varer for valutaen, og skipe det hjem. Det blir import som kan holde oss i live en stund.

Vi lever av det som holder oss i live. Altså varer og tjenester som opprettholder og viderefører liv og helse. Som mat, husly, varme, klær, helsetjenester, utdanning, framkommelighet, informasjon, mosjon, lov og orden, og omtanke og stell. Pluss litt til.

Dette er varer og tjenester vi produserer når vi arbeider. Så riktig svar er at vi lever av det som kommer ut av arbeidet. Arbeidsresultatet.

Det er mengden arbeidsprodukt som avgjør hvor mye vi kan konsumere av varer og tjenester i et land. Fordi det å være rik er å være i stand til å konsumere mye av varer og tjenester, vil arbeidet avgjøre hvor rike vi blir.

Det er vanlig å si at man er rik hvis man har mye penger. Men penger i seg selv gir liten glede. Det er først når de byttes inn i varer og tjenester, at vi får det vi opplever som behagelig. Men dette må produseres av noen, og siden vi forbyr slaveri og ønsker velstand, er det best med produksjon i et ryddig arbeidsmarked med avtalte vilkår rundt lønn og arbeidstid.

Selve kunststykket med å få et land rikt, er å få til et høyt utkomme fra arbeidet og en god fordeling av verdiene. Det betyr at varer og tjenester som folk verdsetter, må produseres og forsynes i markeder der folket som kjøpere faktisk har råd til å kjøpe dem. Og at kvaliteten på det meste er intakt.

Dette er et enormt koordinerings- og fordelingsproblem. Noen jobber også med det. For eksempel investorer, banker, bedriftseiere, fagforeninger og staten.

Et godt samfunn trenger at mange ulike funksjoner fylles. Tilsvarende vil den enkelte jobbs verdi forsterkes av at et mangfold av andre tilstøtende funksjoner også fylles.

Kilden til rikdom og velstand ligger i menneskene. Det vil si i hvilken grad folk gjør seg nyttige for andre. Det beste er om det skjer i arbeidsmarkedet, for da understøttes både effektivitet og fordeling.

I lønnsoppgjørene regner vi et årsverk som 1950 timer. Den nye perspektivmeldingen sier at nordmenn (15-74 år) i gjennomsnitt jobber om lag 1000 timer i året. Det er litt mer enn et halvt årsverk.

For å videreføre velferden vår i fremtiden, må vi gjøre noe smart. Det lureste er å inkludere folk i arbeidslivet, mer enn i dag. At folk yter etter evne.

Artikkelen sto på trykk i Aftenposten den 24. april 2017, og kan leses her: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/Hele-folket-i-halvt-arbeid–Helle-Stensbak-619541b.html

 

Del innlegget

Modellene bak den norske modellen

SSB-ledelsens hastverk med å omorganisere kan svekke den norske modellen for alltid.

Norge kåres stadig til et av verdens beste land å bo i, og har et sammensatt maskineri av samfunnsinstitusjoner som bidrar, enkeltvis og sammen, til dette. Du har kanskje ikke tenkt det før, men Statistisk sentralbyrå (SSB) er en slik institusjon. Mer om det nedenfor.

Finansdepartementet har nylig nedsatt et statistikklovutvalg som skal tenke igjennom hva vi som samfunn ønsker av SSB, og foreslå en ny lov som imøtekommer dette.

Nå vil ledelsen i SSB omorganisere forskningsavdelingen med sentrale funksjoner, og de vil gjøre det raskt, både før og utenom lov-prosessen. Vi har forstått at vedtak kan skje allerede i styremøte i SSB den 25. april.

Vi frykter at omorganiseringen kan svekke modellene for offentlige budsjetter, politikk og lønnsdannelse for alltid, og at verdifulle deler av samfunnsmaskineriet kan gå tapt. Og hvorfor vil man forsere den demokratiske lov-prosessen der vi som samfunn nettopp skal tenke igjennom hvilke endringer som er mest tjenlige?

Omorganiseringen foreslås i en intern rapport fra en arbeidsgruppe i SSB. Den har fått mye offentlig oppmerksomhet der de kritiske røstene har vært mange. Det avspeiler at SSB og dets samfunnsoppdrag er viktig og opptar mange. Det er i seg selv svært positivt for SSB.

Men det betyr også at omfattende endringer bør vurderes nøye. Ikke minst bør man lytte til innspill fra viktige brukere av SSBs tjenester.

SSB har høy tillit i det norske samfunnet. Den er bygd opp gjennom lang tid.

Etter annen verdenskrig fikk SSB en rolle som gikk langt ut over statistikkproduksjon. Forskningsavdelingen ble bygd opp for å bruke statistikken til å utvikle økonomiske modeller som etterhvert ble svært viktige redskaper i norsk samfunnsplanlegging.

Disse modellene er helhetlige makromodeller for norsk økonomi. De brukes til å analysere hvordan statsbudsjettet påvirker den økonomiske utviklingen, til befolkningsframskrivinger for å analysere virkninger av innvandring, det er modeller tilpasset vår koordinerte lønnsdannelse, og skattemodeller som brukes til å beregne hvordan endringer i skatteregler og skattesatser påvirker inntektsfordelingen. Alt dette er biter som bidrar til gode økonomiske vilkår og gjør Norge til et godt land for innbyggerne.

SSB-modellene er sentrale verktøy for Finansdepartementet, for partiene på Stortinget når de skal vurdere alternative budsjettopplegg fra regjeringens budsjettforslag, og for partene i arbeidslivet og lønnsdannelsen, den viktigste arenaen for å få god fordeling av verdiskapingen i Norge.

Kort sagt er SSB-modellene viktige for Den norske modellen.

SSBs lovbestemte uavhengighet og langvarige virke har nedfelt trekk ved norsk økonomi i modellene og gitt bruken av dem høy legitimitet. Dette må ikke brytes ned i en tid der det er blitt stadig tydeligere at tillit er en helt sentral, og til nå undervurdert faktor for en god samfunnsutvikling.

SSB skal selvsagt, som andre, endres i takt med teknologi og andre forhold i samfunnet. Men for en så sentral institusjon i samfunnsplanleggingen må det skje på en ryddig og grundig måte. SSB står ikke overfor et akutt problem nå, og ingenting tyder på at samfunnet har lav tillit til institusjonen. Så hvorfor lage hastverk med å endre innretningen på viktig modellverktøy?

Hvorfor ikke la statistikklovutvalget gjøre jobben sin ferdig, og la de øvrige demokratiske prosessene med høring blant de berørte gå som vanlig, før man gjør irreversible endringer?

En viktig del av arbeidet med ny lov er å gå gjennom SSBs samfunnsoppdrag i en tid med internasjonale forpliktelser og raske teknologiendringer.

Vi har en lang og solid praksis for slikt demokratisk lovarbeid. Først arbeider et utvalg med eksperter på aktuelle fagområder, deretter sendes deres forslag på offentlig høring, de berørte får anledning til å uttale seg, og ansvarlig departement legger så lovforslaget fram for Stortinget. Høring og debatt opplyser saken og skaper legitimitet til de endringene som til slutt blir resultatet når Stortinget har fattet sitt vedtak. Denne prosedyren sikrer at de berørte blir hørt og at de med viktige anliggender får komme fram med sin informasjon.

Statistikklovutvalget har frist i desember. Det er ikke lenge til. Ledelsens intensjon om å forsere en dyptgripende omorganisering har avstedkommet en debatt om viktige spørsmål på et svært ufullstendig grunnlag, i hovedsak en intern rapport der innholdet har ført til betydelig uro, både internt i SSB og blant tallrike brukere av SSBs tjenester.

Vi håper at ledelsen ikke gjør endringer som kommer lovutvalget og en viktig samfunnsdebatt på et opplyst grunnlag, i forkjøpet. Verken Stortinget, departementene eller partene i TBU er tjent med det. Det tror vi heller ikke at verdens beste modell, den norske modellen, er.

Roger Bjørnstad, sjeføkonom, LO, Erik Orskaug, sjeføkonom, Unio, Grethe Lunde, samfunnsøkonom, Akademikerne, Helle Stensbak, sjeføkonom, YS

Kronikken sto på trykk i Aftenposten den 20. april 2017 her: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Modellene-bak-Den-norske-modellen–Bjornstad_-Orskaug_-Lunde-og-Stensbak-619398b.html

Del innlegget

Statistikksjefens nedskalering

Et ordtak sier at hvis noe virker, så ikke reparer det. Altså en advarsel om at du kan komme til å ødelegge noe uoversiktlig «inni der» fordi du ikke ser hvor skjørt det er.

Økonomer debatterer heftig SSB’s forskning og modellbruk. Er det bare en krangel blant matte-nerder, eller angår den vanlige folk?

Jo, den gjør det. Se nederst.

World Economic Forum kåret Norge som best i verden til å redusere ulikhet, og vi smigres, nikker og peker på den norske modellen. Den bejubles i vide ordelag av lærde fra alle samfunnsfag.

Men hva er viktigst i denne supermodellen for land som er gode mot folkene sine? Jeg tror at den økonomiske siden er viktigst. Relativt liten forskjell mellom dem som tjener mest og minst gjør godt, både for enkeltindividene og for helheten.

De som tjener mest på små forskjeller, er folk med lav lønn. Altså folk flest, fordi mer enn femti prosent tjener under gjennomsnittet.

Noen mener vi har for små lønnsforskjeller i Norge, men jeg er ikke blant dem. En ekstra krone gjør mer nytte for den som har få enn for den som har mange. Når inntektene fordeles jevnt, blir velferden høyere, og næringslivet går bedre. Dette kommer alle til gode, også de med høy utdanning og høy lønn.

Dessuten er det ingen bragd å øke inntektsforskjellene. Det kan alle klare.

Det å holde forskjellene små og attpåtil samlet inntekt høy, er derimot en bragd. Det har vi klart.

Den viktigste arenaen for økonomisk fordeling, er lønnsdannelsen. Den foregår i økonomiens viktigste marked, arbeidsmarkedet. Vår modell for lønnsdannelse, frontfagsmodellen, har egenskaper så bemerkelsesverdige at de utredes i flere NOU-er.

Modellen bygger på realistisk teori, er avhengig av et sinnrikt institusjonelt rammeverk, og er krevende å gjennomføre i praksis. Det vet alle som deltar i lønnsoppgjøret.

Frontfagsmodellen slår kinderegget, fordi den bidrar til høy verdiskaping, lav arbeidsledighet, jevn inntektsfordeling og høy reallønnsvekst. Vi er altså heldige som har fått implementert en økonomisk supermodell.

Men, den må voktes og pleies, skal den overleve. Både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden erfarer at den krever tålmodighet, innordning og solidaritet med folk du aldri vil møte. Vanskelige dyder i vår tid.

Det institusjonelle rammeverket rundt lønnsdannelsen er stort og sammensatt. En kritisk del av det er tallene fra SSBs gamle og kompliserte, men virkelighetsnære modell. Disse tallene legger vi til grunn i lønnsoppgjørene. Modellen skjøttes av forskere i SSB. Svekkes denne, kan det som følger være irreversibelt. En gang ødelagt, alltid ødelagt.

SSBs modellverk blir nå foreslått svekket av noen som i disse dager gir råd til direktøren i SSB.

Og direktøren lytter. Hun har kjøpt begrunnelsene om nedskalering. –Det som er viktig for meg, er at SSB driv forskning på høgt internasjonalt nivå, sier hun til Klassekampen.

Er det?

Det viktige for meg, er at SSB driver forskning som kommer befolkningen til gode.

Men jeg er ikke direktør. Jeg er en av fem millioner eiere.

Artikkelen ble publisert i Aftenposten den 6. februar 2017 her: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/Statistikkdirektorens-nedskalering-En-gang-odelagt_-alltid-odelagt–Helle-Stensbak-614458b.html

Del innlegget

Løgn, forbannet løgn, og statistikk

Den som kan slå motparten i hodet med statistikk, kan ofte både vinne – og ende – diskusjoner.

Søker man kunnskap om en sak, er statistikk nyttig. Har man trang til å få rett, kan man tilpasse den statistiske fremstillingen slik at den overbeviser.

Simen Gaure ga oss et eksempel i Aftenposten sist tirsdag, der han beskrev hvordan Wikipediasiden «Crime in Sweden» får betydelige økninger i lovbrudd til å se minimale ut ved hjelp av en logaritmisk skala. Torsdag omtalte Medierevisjonen SSB-tallet 1013, som er antallet barn i Norge av to norskfødte fra fire innvandrerbesteforeldre. Det tallet virker lavt, men sier ingenting om at mange barn av innvandrere har hentet ektefelle fra opprinnelseslandet, ei heller at den tendensen nå er avtakende. En som vil selge deg et finansielt investeringsprodukt vil helst vise deg sine fabelaktige resultater, og det gjør han ved å tilpasse starttidspunktet for sammenligningen mot sine konkurrenter. Man kan lyve godt med statistikk når mottakeren ikke er årvåken.

Løgn er usannhet. Forbannet løgn er også usannhet. Men statistikk er å søke og behandle sannheten på den fornuftigste måten når sannheten selv er ukjent.

For ikke å la seg lure, bør man derfor være nøye både med datagrunnlaget, utvalget, skalaene, starttidspunktene og usikkerheten. Blant annet.

Før lønnsoppgjørene kan starte, legger Det tekniske beregningsutvalget (TBU) frem statistikk for lønnsveksten i alle forhandlingsområder i norsk arbeidsliv. I år fant vi noe pussig, nemlig at gjennomsnittet for alle lå mye lavere enn alle gjennomsnitt!

Ja, du leste riktig. I fjor hadde norske lønnstakere i alt en lønnsvekst på 1,7 prosent, mens norske lønnstakere delt inn i forhandlingsområdene hadde en lønnvekst på 2 – 2,5 prosent. Også vi i TBU gned oss i øynene.

Vi undersøkte tallene nærmere, og da forsto vi at de sa noe om hvilke omveltninger oljebremsen har påført det norske arbeidsmarkedet. Inni der befinner det seg virkelige mennesker. Hva hadde skjedd med dem?

Vi undersøkte antall ansatte, ledigheten, vekst i lønnsmassen for gruppene og lønnsutviklingen for identiske personer. Vi fant at de snåle gjennomsnittene kan forklares med at folk med høy lønn har mistet jobben, og kanskje fått ny jobb til lavere lønn. Omstillingene i arbeidsmarkedet er godt i gang, men de rammer noen enkeltmennesker hardere enn andre.

Vi undersøkte også enkeltnæringer, og fant større omstillinger i de som var oljenære enn de som ikke var det. TBU skriver det slik: Sysselsettingen har falt mest i næringer med lønnsnivå over gjennomsnittet, og økt mest i næringer med lønnsnivå under gjennomsnittet. Lønnsvinnerne i 2016 ble noen med moderat lønnsnivå, som jobber med basisvarer og som befant seg langt unna oljen. Statistikk satte oss på sporet av den ukjente sannheten.

En venn av meg mener at ExPhil, altså forberedende, bør bestå av logikk, retorikk og statistikk. Fordi studentene skal lære å tenke, å snakke, og forholde seg fornuftig til usikkerhet.

Artikkelen sto på trykk i Aftenposten den 13. mars 2017, og kan leses her: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/-Logn_-forbannet-logn–og-statistikk–Helle-Stensbak-616864b.html

Del innlegget

Skatten min. Og din.

Da en veps stakk meg i halsen, var jeg glad jeg hadde betalt skatt. Og at du også hadde gjort det.

På løpeturen i en park i Oslo kom det noe i munnen og la seg helt bak i svelget. Jeg harket på refleks og måtte gjenta det noen ganger før klumpen kom ut. Den havnet på bakken foran meg, det var en veps, og det var september. Og svelget sved!

Treningsvennen ringte 113, og damen i den andre enden spurte hvordan jeg pustet. «Jeg puster», sa jeg. «Men det begynner å hovne opp.»

Det tok ikke mange minuttene før en voksen mann på ambulansemotorsykkel kom og satte medisin rett i blodåren på meg. Minuttet etter kom to unge kvinner med ambulansebilen. De tok meg til legevakten mens de overvåket puls, oksygenmetning og noe mer jeg ikke skjønte.

På legevakten ble jeg møtt av en ung, indisk lege som snakket nesten flytende norsk. Hun avklarte og fullførte medisineringen og la meg til observasjon. Etter noen timer sa hun at dette gikk bra, og jeg fikk gå.

Venterommet var fullt av folk da jeg gikk. Alle virket sykere enn meg, og noen led under sterke plager. Jeg var blitt prioritert foran dem i køen, og forsto at jeg hadde vært i akutt, potensiell livsfare. Men i det samme fikk jeg øye på betalingsautomaten, jeg tastet inn fødselsdatoen, og automaten krevde 317 kroner.

Jeg hadde ikke kommet dit i taxi engang for den summen. Men jeg var blitt kjørt i en velutstyrt bil og fikk motorsykkel-, lege- og sykehushjelp i tillegg. Da livet sto på spill, jobbet systemet som en varm kniv i smør og utførte kvalifiserte, livreddende tjenester for 317 kroner. Det kunne de fordi beredskapen var etablert og sto klar akkurat da jeg trengte den.

Jeg er så glad for at jeg bor i et land som har organisert seg så vel! Noen har tenkt ut og iverksatt denne og mange andre viktige funksjoner. Men det koster, selvfølgelig. 317 kroner. Pluss den skatten du og jeg allerede har betalt inn.

Siden jeg er sosialøkonom, leser jeg av og til i Perspektivmeldingen, Finansdepartementets langtidsplan. Den forteller hvilket inndekningsbehov, eller underskudd, vi kan vente oss fremover hvis vi fortsetter å jobbe og betale skatt som nå, og samtidig vil videreføre velferdstjenestene med dagens kvalitet. For selv om vi har oljepenger, mangler det penger til å videreføre dagens tjenestenivå for den fremtidige befolkning. Vi blir eldre og flere. Og vi jobber ikke nok med tanke på hvor gamle og hvor mange flere vi blir.

Det finnes flere måter å løse dette på. Vi kan kutte kraftig i tjenestetilbudet, kutte kraftig i pensjonene, eller … nei, det er dårlige løsninger. Det er egentlig bare én løsning som er OK. Eller, ikke-dårlig. Vi må jobbe mer. Eller, flere må jobbe mer enn de gjør i dag. Hvitt!

For mer arbeid gir høyere verdiskaping, og mer hvitt arbeid gir høyere skatteinntekter. Og hvis alle verdens folkeslag som bor i Norge yter tilstrekkelig av sin arbeidskraft i det ordinære arbeidsmarkedet, vil det være beredskap også hvis barnebarnet ditt skulle komme i akutt livsfare en septemberdag.

Publisert i Aftenposten den 12. oktober 2016: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/Skatten-min-Og-din–Helle-Stensbak-606459b.html

Del innlegget

Jokke, økonomi, kjærlighet og snørr

Jeg fikk være gjest i Sommer i P2 og kunne spille hvilken musikk jeg ville. Det ble Monty Python, Jokke med Tourettes, Einmal Kommt die Liebe, Karin Wright, Marilyn Monroe, Willie Nelson og Black Debbath.

Jeg kunne også snakke om hva jeg ville. Det ble om musikk, kjærlighet, sjalusi, bruttonasjonalprodukt og vanskeligheten med å plystre mens man gråter.

Kan høres her: https://radio.nrk.no/serie/sommer-i-p2/MKTR13001516/04-07-2016

Del innlegget

Søvnens økonomi

Da jeg så at min morgenfriske kollega satt og sov på møtet, fikk jeg ideen. Klokken var femten tretti.

Neste morgen, – eller skal vi si formiddag – kastet han et skrått blikk på klokken da jeg ankom jobben. Da slo jeg til.

«Stå opp i 18-tiden», sa jeg. «Vær på jobb før klokken 20 på kvelden og jobb til klokken fire om natten. Da kan du gå hjem. Klokken 06 kan du spise det store, varme måltidet. Og så kan du legge deg klokken ti. På formiddagen.»

Han så forferdet på meg.

«Joda!» sa jeg. «Du må sove da! Det er bare å justere døgnrytmen, det!»

Jeg tulla, selvsagt. Vi vet jo at sunt kosthold og fysisk aktivitet betyr mye for både helse og prestasjonsevne. Det passer vi på i de 16 timene vi er våkne.

Men hva med de 8 timene vi sover? Betyr det noe hvor lenge, og når vi sover? Avgjør søvnen hvordan vi lykkes i livet?

Søvn har fått lite vitenskapelig oppmerksomhet, så jeg ble glad da jeg så at Freakonomics Radio viet to timer til søvnforskning. De intervjuet medisinere om sammenhengen mellom søvn og sykdommer. Dårlig søvnkvalitet svekker helsen på lang sikt, og søvnmangel forverrer sykdommer. I tillegg forringes vår kognitive funksjon; vi får mer impulsiv atferd, og vi fatter dårligere beslutninger.

Men økonomi ..?

Også noen økonomer har forsket på søvn. Amerikaneren Daniel S. Hamermesh fant at søvnen ikke bare er biologisk styrt, men at den også styres av insentiver. Han målte søvnlengde mot inntekt og fant at folk som tjente mye, brukte litt mindre tid på søvn enn folk som tjente lite.

I sin presidentkampanje skrøt Bill Clinton av hvor lite han sov. Den gangen var det høystatus å sove få timer. Den som var dyktig eller viktig, kastet ikke bort tiden med å sove.

Men ettersom man fikk mer kunnskap om kostnadene ved søvnmangel, har dette endret seg. To andre amerikanske økonomer, Mathew Gibson og Jeffrey Schrader, undersøkte det motsatte av Hamermesh, nemlig om mer eller bedre søvn påvirker inntekten?

Menneskekroppen responderer mer på sollys enn på tallverdien på klokka, og forskerne brukte tidssonene i USA for å finne svar på spørsmålet.

Innen en tidssone står sola opp en time tidligere i den østre delen enn i den vestre. Gibson og Schrader samlet data fra Amarillo og Huntsville, to like store byer på samme breddegrad, men der den ene lå vest og den andre øst i samme tidssone.

De fant at folk la seg tidligere i øst enn i vest, mens de sto opp samtidig fordi arbeidsdagen startet ved samme klokkeslett. Ikke uventet sov øst-boere mer enn vest-boerne. Forskerne undersøkte tidssoner flere steder i USA og i andre land, og fant samme mønster.

Kostnader av søvnmangel

De fant også statistisk signifikante utslag på inntekt. En time mer søvn per uke økte inntekten i gjennomsnitt med fire og en halv prosent! En time ekstra søvn per natt økte inntekten med 16 prosent! Det siste svarer til inntektsøkningen man får i USA ved et ekstra år med utdanning! Det kan si noe om betydningen av å være uthvilt for menneskets yteevne.

Inntektsforskjellen mellom Huntsville og Amarillo var kjent fra før, men ikke forstått. Dette kunne tilby en forklaring på hvorfor medianinntekten i Huntsville var betydelig høyere enn i Amarillo. Gibson og Schrader foreslo at god søvn også kan gi en tilleggseffekt. Uthvilte kollegaer kan påvirke hverandres effektivitet og gi høyere produktivitet, noe som i sin tur gir høyere investeringer, som igjen øker produktiviteten. Slikt kan forsterke inntektsforskjellen mellom to ellers like byer.

A og B?

Men, hvis man sover 7 timer, betyr det noe når man sover?

Jens Bonke, en dansk økonom, hevder at det hittil har lønt seg å være A-menneske og at B-mennesker har hatt verden mot seg. Han har undersøkt følgende hypotese: Hvis A-mennesker er mer produktive, tjener de også mer?

Bonke delte folk opp i chronotyper (fremmedordet for om man er A eller B), og fant at morgentyper tjente 4-5 prosent mer enn kveldstyper når han kontrollerte for familiebakgrunn, utdanning, osv. Bonke mener årsaken er at A-mennesker våkner uthvilte fordi de er trøtte på kvelden og legger seg tidlig (som min kollega). Han fant lenger søvn hos A- enn hos B-typene, at B sto opp like tidlig som A, men var oppe lenger om kvelden, fordi de var våkne da (som meg).

I de senere år har vi myket opp arbeidstiden med kjernetid og fleksitid. Bonke fant at inntektsforskjellene mellom chronotypene avtok i takt med at fleksibiliteten i arbeidstid økte i Danmark. Straffen for å være B-menneske ble mindre.

Selv har jeg tatt i bruk en søvn-app som vekker meg først når jeg sover lett. Appen samler søvndata fra sine brukere og viser søvnstatistikk for meg og ulike land(!) Som B-menneske gjør jeg det ganske dårlig sammenlignet med de fleste land, men overfor Saudi-Arabia gjør jeg det bra. De har verdens dårligste søvnkvalitet, og de sover færrest timer per natt.

Det er en fattig trøst, men selv A-menneskene sover dårlig der … tenker jeg, mens jeg sitter på kontoret og skriver dette. Alene selvfølgelig, fordi alle de andre har gått hjem for lengst.

Publisert i Aftenposten 29. mai, 2016: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/Ukeslutt-Sovnens-okonomi–Helle-Stensbak-198214b.html?

Del innlegget

Det t€kni$k€ b€r€gning$utv@lg€t for innt€kt$oppgj%r€n€

Ikke alt som er unnselig er uviktig. Og ikke alt som er viktig er spektakulært.

Gåte: Hva har mer makt enn synlighet, mer innflytelse enn berømmelse, ble startet av Odd Aukrust og straks runder 50 år?

Riktig svar: TBU (Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene)

Når jula er over, trekker en gjeng mennesker inn i et litt for trangt møterom i regjeringskvartalet. I flere møter diskuterer de tall, setninger og fotnoter. De drikker kaffe, men fråtser verken med mat, pauser eller luft så lenge møtene pågår. Det er ingen røde løpere, ingen høye champagneglass, ingen fanfarer. Bare tall med liten skrift i lange tabeller og tallrike ord med fortettet meningsinnhold.

TBU skal hvert år skal legge fram det best mulige tallmessige bakgrunnsmateriale og presentere det i en slik form at uenighet partene i mellom om økonomiske forhold så vidt mulig kan unngås, heter det i mandatet. Rapporten kom fredag. Etter fraværet av virak å dømme, kunne man tro at TBU var ganske uviktig, selv om det står – med liten skrift riktignok, at i fjor ble norske arbeidstakere enda litt rikere. 0,9 prosent, faktisk.

Men tar vi helikopterperspektivet og ser på helheten som TBU er en del av, framtrer et annet bilde: Arbeidsmarkedet, økonomiens viktigste marked, er markedet der storparten av verdiskapingen skjer. (For ordens skyld: Vi lever ikke av oljen, vi lever heller ikke av eksporten, vi lever først og fremst av arbeidets frukter.) Størrelsen på lønnsmassen i dette markedet er om lag et halvt bruttonasjonalprodukt, og lønnsdannelsen, (prissettingen i arbeidsmarkedet), er den viktigste arenaen for fordeling av verdiene som skapes. (Igjen, for ordens skyld: skattesystemet er den viktigste arenaen for omfordeling av verdier).

Arbeidsmarkedet og lønnsdannelsen er både offentlig og privat regulert i Norge. Det er lett å se at reguleringen av et marked påvirker hvor godt det fungerer, og at et velfungerende arbeidsmarked er avgjørende for den økonomiske velferden til samfunnets innbyggere.

De viktigste reguleringsinstansene i det norske arbeidsmarkedet er oppslutningen om arbeidstakernes og arbeidsgivernes organisasjoner, tariffavtalene, lønnsoppgjøret, Riksmekleren, Arbeidsretten og TBU. Den delen av ditt velbefinnende som er bestemt av den økonomiske levestandarden i Norge, skyldes i betydelig grad arbeidsmarkedets funksjonsdyktighet, som blant annet henger på disse institusjonenes evne til å regulere konstruktivt.

Nesten 2,8 millioner individer er daglig involvert i både verdiskaping og fordeling, og ro og orden er nødvendig for å få gjort konstruktive ting. Men den verdifordelingen som lønnsoppgjøret er, er og blir en kamp. Kaka skal deles og på kort sikt er oppgjøret et nullsumspill: Det jeg får, er nettopp det du ikke får.

Når arbeidstakere er kollektivt organisert, som i Norge, får de også en forhandlingsstyrke som kan måles mot arbeidsgivernes. Høy forhandlingsstyrke på begge sider kan avstedkomme en terrorbalanse med hyppige og ødeleggende kamper dersom man ikke har konfliktreduserende institusjoner. Alle institusjonene nevnt ovenfor skal ivareta et velfungerende arbeidsmarked, men mens de tre første har hovedansvaret for fordeling, skal de tre siste dempe konflikter og sørge for ro og orden.

Kort sagt kikker TBU alle parter i kortene i ettertid og forteller alle hva alle de andre har fått. TBU gir kunnskap om hvor godt vi lykkes med fordelingen mellom ulike grupper i arbeidslivet og hjelper oss med utjamning og justering i kommende lønnsoppgjør. Rent praktisk beregner TBU lønnsveksten for alle områder i norsk arbeidsliv ved hjelp av statistikk.

Men alle som kan litt statistikk, vet at måten man velger å innrette den på, også avgjør hvilke tall som kommer ut i den andre enden. Så hvis lønnsforhandlerne vil bestride virkelighetsbeskrivelsen, har de rikelige muligheter til å krangle, også om statistikk.

Man har nok å krangle om i lønnsoppgjøret. I Norge har vi bestemt at det er TBU som avgjør hvordan man beregner lønnsveksten. Alle parter i lønnsoppgjøret, både arbeidstakerne, arbeidsgiverne og myndighetene, har representanter i TBU, og siden arbeidet der får betydning for lønnsdannelsen og samtidig er svært teknisk, er det i partenes interesse å la seg representere av noen som har både teknisk kompetanse og kunnskap om oppgjøret. Det første er krevende, det siste lærer man seg ved å delta. Det sier seg selv at ”kampene” i TBU blir relativt stillfarne. Ikke så spektakulære, ikke noe å skrive hjem om.

Men mens lønnsoppgjør på kort sikt er et nullsumspill, kan lønnsdannelsen på lang sikt gjøre kaka større, vel og merke dersom lønnsdannelsen gjøres godt. Tallene fra TBU gir partene oversikt, innsikt og sammenligningsgrunnlag. Slik får tallene stor betydning. Og når TBU legger fram tallene for fjorårets lønnsvekst for alle forhandlingsområder i det norske arbeidsmarkedet, så er det disse tallene som gjelder. For alle parter i lønnsoppgjøret; for arbeidstaker, for arbeidsgiver, til og med for myndighetene.

Så når det er såpass viktige ting man har å utrette, er det vel bra at det er mye kaffe og null champagne på møtene.

PS: lesing av TBU-rapporten kan lede til særskilt og oppdatert kunnskap om det norske samfunnet.

Publisert i Aftenposten 3. april 2016, her: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/Ukeslutt-Utvalget-som-forteller-alle-hva-alle-de-andre-har-fatt–Helle-Stensbak-54925b.html

Del innlegget