Derfor bør alarmen gå når mediene melder om svært god avkastning i private parkeringsselskap

«Jeg glemte å trekke billett for gratis kundeparkering», sa jeg til kassadamen og holdt frem den gule boten. «Men jeg hadde kun et kort ærend og var borte fra bilen i fire minutter.»

«De sitter i egen bil her ute og følger med», sa en mann i køen. «Glemmer en å trekke lapp, skynder de seg å skrive bot.»

Parkeringsplassen var liten, og avgiftsbelagt døgnet rundt. Stemmer det han i køen sa, beslaglegger den to-tre årsverk for å skrive ut bøter basert på små forglemmelser hos et lavt antall bilister.

Høy avkastning på enkelt virksomhet

«Å gi provisjonslønn til parkeringsvakter kan føre til overivrig bøtelegging som ikke er samfunnsøkonomisk lønnsom», står det i en amerikansk lærebok i økonomi som bruker Oslo-parkeringen som eksempel på at incentivlønn ikke alltid er egnet.

Der det offentlige ifølge EUs overvåkingsorgan for EØS-avtalen, ESA, driver «butikk», vil ESA ha konkurransenøytralitet og like vilkår dersom både private og offentlige aktører driver lik virksomhet. Det offentlige skal i så fall utforme driften etter mønster av det private. ESA mener dette vil føre til en forbedring, og nevner parkering som et felt som trenger «like vilkår» for konkurranse. Mon det var så enkelt.

Noen politikere tror det samme, og en håndfull store firmaer er gitt tillatelse til å drive parkeringstjenester der det er knappest med plass. Tidvis kommer det medieoppslag om svært god avkastning i private parkeringsselskap, selv om parkering er enkel, lavteknologisk og lite kunnskapskrevende virksomhet. For en kyndig økonom bør alarmen gå allerede her.

Beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet

Hvordan kan en skape konkurranse for parkeringstjenester?

En p-plass kan leies ut til bare en om gangen, og den har tre viktige egenskaper til felles med boligmarkedet: beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet. Som boliger, utnytter p-plasser kvadratmeter land i sentrale strøk. Det er en naturressurs som foreligger i begrenset mengde der Gud har produsert uten å ta betalt.

Økonomene kaller det grunnrente. Det er en superprofitt.

Fri konkurranse i et marked med grunnrente blir aldri bra. I og med at Gud produserer gratis, føler folk gjerne – og med en viss filosofisk rett – at naturressurser er felleseiendom. Næringsvirksomhet basert på naturressurser bør reguleres kyndig for å unngå overutnyttelse av ressursen eller skjevdeling av superprofitten.

Regulering og virkelighet bør samsvare

Teoretisk kan private gjerne drifte parkering, forutsatt at det offentlige lykkes i å auksjonere bort lisensene effektivt og inndra all superprofitt etter fornuftig kontraktsutforming. De private må ikke kunne samarbeide i det skjulte ved å by lavt eller dele kaken mellom seg.

Visse resultatregnskaper viser at kommuner ikke har lykkes helt i dette.

Alternativt kan kommunene drifte parkeringen, inndra grunnrenten og bruke den til å finansiere felles- og velferdsgoder. Det kan bli samfunnsøkonomisk lønnsomt.

ESA jobber under en juridisk definisjon av økonomisk aktivitet som økonomer finner vanskelig å forstå. Det burde ikke juristene si seg fornøyd med. Det bør være samsvar mellom økonomisk regulering og økonomisk virkelighet.

Del innlegget

Hvorfor har vi offentlig virksomhet?

I en helt uutviklet økonomi finnes ikke offentlig virksomhet, bare privat.

For å ha en offentlig sektor, må man utvikle institusjoner for fellesfinansiering og drift. Fordi finansieringen er krevende, er det ikke tilfeldig hvilke funksjoner som får bli offentlige. De må kvalifisere.

Det finnes samfunnsøkonomiske grunner for å ta visse funksjoner inn i offentlig sektor. Vi finansierer og drifter kollektive goder på dugnad fordi private vil forsyne dem dårlig.

Goder med fallende enhetskostnader, naturlige monopoler, kan sikres for brede lag av befolkningen om de forsynes offentlig. Naturressursutvinning reguleres offentlig for å unngå overforbruk av naturen og opphopning av privat ekstremrikdom.

Tjenester med positive eksterne effekter finansierer vi også ofte offentlig, selv om private helt fint kan drive dem som næringsvirksomhet.

Dette gjelder blant annet utdanning og helse, der offentlig forsyning gir bedre menneskelig og økonomisk resultat. En gevinst er at privat næringsliv kan rekruttere arbeidskraft fra en befolkning som kan lese og tenke, og som er friskere enn der helsetjenestene utelukkende drives «på like vilkår» med privat virksomhet.

Å gjøre en virksomhet offentlig er å løfte den ut av markedet og gi den en beskyttet tilværelse der markedskreftene er svekket.

EUs overvåkingsorgan for EØS-avtalen (ESA) mener at dersom private etablerer næringsvirksomhet som ligner det som drives av det offentlige, så skal det offentlige innrette regnskap, skatt og konkursrisiko så det ligner privates. De som da i praksis avgjør hvordan fellesfunksjoner skal organiseres, blir private investorer, ikke fellesskapet. Ifølge denne logikken må det offentlige vike dersom private velger å investere.

Det er å stille det hele på hodet. Når vi etablerer offentlig virksomhet, skal private vike. Hvis ESA mener offentlig virksomhet ikke skal forstyrre konkurransen for private, har de ikke sett det poenget klart. Offentlig sektor griper inn i økonomien. Det har den alltid gjort.

«Offentlige tjenester som er allment tilgjengelige, basert på solidaritet og offentlig regulert, anses som ikke-økonomiske» skriver ESAs konkurransedirektør. Men offentlige tjenester er og blir økonomiske. De forbruker ressurser og påvirker økonomien både i privat sektor og for individene. Også når de er gratis, tilgjengelige, solidariske og regulerte.

Å lage hindre for offentlig virksomhet vil i viktige tilfeller gi dårlige utfall, som svakere kunnskap i befolkningen, svakere økonomisk utvikling og et dårligere samfunn for innbyggerne. Ved å gjøre funksjoner offentlige, griper vi inn i markedet og forstyrrer konkurransen, vi lager ulike vilkår og diskriminerer private. Med hensikt.

Når ESAdefinerer økonomisk virksomhet feilaktig, blir det veldig utydelig hva ESA kan tenkes å gripe inn i, og ikke. EUs regelverk for «ulovlig» virkning av offentlige tjenester er diskutabelt. Det taler for at ESA bør utfordres, og at Norge bør ta mer aktivt i bruk det handlingsrommet vi har i EØS-avtalen.

Del innlegget

Økonomiske absurditeter fra EUs overvåkingsorgan

Hvordan blir en norsk, kommunal svømmehall del av en internasjonal konkurranse?

ESA mener offentlig virksomhet skal opprette egne selskap, eget regnskap og betale skatt hvis de krever kontant betaling og driver flere aktiviteter der noe ligner privat virksomhet. Som i en svømmehall med tilhørende treningsrom. Ellers blir det ulike vilkår i den internasjonale konkurransen.

Men hvordan blir en kommunal svømmehall del av en internasjonal konkurranse?

Skulle sikre forutsigbarhet

Det kommer vi til, men først: Handel med utlandet er nyttig fordi vi bruker mindre ressurser på å bytte til oss visse varer og tjenester i stedet for å produsere dem selv. Det gir samtidig mulighet til å eksportere produkter vi er særlig gode på, sikre arbeidsplasser og betale for importen. Norges økonomiske samarbeidsavtale med EU (EØS-avtalen) skal sikre en trygg og forutsigbar regi for dette.

EU, EØS og andre har avtalt spilleregler for å skape ryddighet og trygghet. Regler for statsstøtte på tvers av land inngår i dette avtaleverket mellom Norge og EUs indre marked.

Disse reglene ble skapt da industrien i flere land mottok statlige penger for å overleve i relativt åpne økonomier. Men subsidiene avstedkom kappløp mellom landene om å bevilge mest mulig til sine egne, i lengden en konkurranse alle tapte på. Den belastet statsbudsjettene og den utsatte omstillinger som uansett måtte komme.

ESA bommer

Det sentrale ved ESAs rolle og EØS-avtalen er å legge til rette for det som skjer mellom land. Så hvor kommer samhandelseffekten inn i bildet når det gjelder svømmehaller og lignende?

Jo, ESA-direktøren svarer: «Samhandelseffekten er vidt definert. Det er nok at det er utenlandske eiere inne i de private konkurrerende bedriftene.»

Så: Hvis norske kommuner blander svømmehall-billettsalg med gratis tilbud til publikum, kan de vanskeliggjøre konkurransesituasjonen for kommersielle tilbud. For eksempel for nabohotellet med badeland der en utlending er inne på eiersiden.

Jeg savner en dypere forståelse av hvorfor vi har offentlige tilbud. Det ser ut som at ESA bommer og stirrer seg blinde på penger der de burde se at realøkonomisk badevelferd er økonomisk aktivitet, både med og uten brukerbetaling. Å regulere økonomi krever kunnskap om økonomi.

Det er nok å ta av

Internasjonale myndigheter har store utfordringer med å skattlegge Nike, Google og andre multinasjonale konsern i tillegg til all arbeidslivskriminaliteten, sosial dumping, skatteflukt, mv. Det er nok å ta av.

Jeg hører at EU-landene ikke opplever like geskjeftig innblanding som vi utsettes for av ESA. Heldigvis, for dette er neppe måten å forebygge Brexit og andre uheldige fenomen på. Det blir spennende å se om norske myndigheter går inn for å dempe ESAs iver i høringen. Svarfristen er 2. mai.

Del innlegget

Etter vinterens vakreste eventyr, kommer vårens …

Norge tok så mange OL-medaljer at amerikanske medier ble nysgjerrige. Ved nærmere ettersyn så de at Norge ikke bare i år, men også tidligere har tatt mange medaljer. Men når norsk toppidrett er god over tid, driver nordmenn bare med vintersport? Eller hvordan presterer dette lille landet på andre områder?

Mediene undersøkte, og fant at Norge gjør det bra på flere samfunnsområder. I internasjonale sammenligninger scorer Norge i toppen på ulike mål for hvordan land lykkes med næringsliv, sysselsetting, og det som er det egentlige målet; innbyggernes velferd og tilfredshet. På det økonomiske området gjør vi det bra over tid, og det er vel egentlig en viktigere prestasjon?

I sport handler det om å gå fortest, hoppe lengst, treffe best, og det er enkelt å måle vinnere. Økonomiske størrelser er langt vanskeligere å måle. Men vi måler likevel, og forrige mandag la Det tekniske beregningsutvalget (TBU) fram sin rapport som gir et grunnlag for vårens lønnsoppgjør. Det er min påstand at for å bli verdensmester i økonomi, er lønnsdannelsen en av de viktigste arenaene man må være god på.

TBU-rapporten gir innsikt i vitale deler av norsk økonomi, og ett mål er spesielt interessant: lønnskostnadsandelen. Den for norsk industri har fått gullmedalje fem år på rad, i konkurranse mot finsk, svensk, dansk og tysk industri.

Samlet verdiskaping kan deles i to deler, lønnskostnader og driftsresultat. Den første tilfaller lønnsmottakerne, den andre bedriftseierne. Lønnskostnadsandelen forteller derfor hvordan vi deler kaken. For å ha små forskjeller, bør lønnskostnadsandelen være relativt høy, og den bør være stabil over tid.

I de siste årene har den falt, både her og i mange vestlige land, og særlig i USA. Det bør bekymre oss, også midt i medaljerusen.

Snart starter lønnsoppgjørets forpostfektninger. NHO-foreningen Norsk Industris jobb er å passe på konkurranseevnen. Jeg antar at de vil uttrykke bekymring for at timelønnskostnadene i norsk industri ligger 36 prosent over det handels-vektede gjennomsnittet i EU, og at forskjellen har økt.

TBU skriver at når disse kostnadene er høyere her enn hos våre handelspartnere, reflekterer det at vi har høy produktivitet, høyt inntektsnivå, og at vi fordeler inntektene jevnere. Når vi ser på andre økonomier, ser vi at jevn fordeling er unntaket og noe de fleste ikke får til så godt.

Mens det for en enkelt bedrift og næring er fordelaktig med lave lønnskostnader, vil et godt inntektsnivå bredt fordelt over befolkningen gi god kjøpekraft og høy etterspørsel rettet mot bedriftene. NHO’s medlemsbedrifter drar derfor nytte av at de andre bedriftene betaler sine ansatte godt. Lønnsoppgjøret er derfor en delikat balansekunst. Det er ikke for ingenting at det kalles Vårens vakreste eventyr.

Akkurat som idrettstoppene trenger støtteapparat, finansiering og rekruttering fra bredden, trenger også det økonomiske systemet et bredt organisert arbeidsliv for å kunne ta pallplass år etter år.

Artikkelen sto på trykk i Aftenpostens papirutgave den 4. mars 2018, og i nettutgaven her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/21brGG/Slik-blir-vi-verdensmester-i-okonomi–Helle-Stensbak

Del innlegget

Med rett til å ekskludere

I 1907 ble norske musikere varslet om en kommende katastrofe: radioen!

For å høre musikk måtte almuen den gang ha musikere i rommet. Musikerbladet skrev at «den nye fare» kunne mangfoldiggjøre musikernes arbeid, og samme konsert kunne høres flere steder samtidig! Mange jobber ville forsvinne.

Norsk Musikerforbund var den gang både laug og fagforening. Ikke alle musikere fikk bli medlem. Man krevde kunstnerisk kvalitet og søkere måtte prøvespille for en jury. Flere ble nektet. Forbundet eide musikerformidlingen og kunne prioritere medlemmer til jobbene. Slik kunne man sikre inntektene til «de beste» og holde inntrengere unna. Kunstneriske hensyn ga også økonomisk uttelling.

Teknologisk og politisk utvikling endret dette. Musikerformidlingen ble overtatt av det offentlige. Nye genre og instrumenter oppsto, og økonomisk vekst gjorde at flere fikk tilgang til strøm og platespiller. Musikeroppdragene ble flere, ikke færre, men ofte under tariff. Musikerforbundet så at lauget svekket fagforeningsdelen, og åpnet opp.

Den norske forfatterforening er fortsatt både fagforening og laug. Med normalkontrakten har foreningen styrket forfatternes forhandlingskraft, ikke så ulikt kollektivavtalene i arbeidslivet.

Men med lauget har de et medlemsopptak så eksklusivt at solidariteten blør. Søkere vurderes skjønnsmessig kunstnerisk, og flertallet står utenfor. Bred leserskare og mange utgivelser kvalifiserer ikke, og avslag til folkekjære forfattere har påkalt så stor oppmerksomhet at Forfatterforeningen kanskje er mer kjent for sin eksklusivitet enn for sitt virke.

Hvilken makt ligger rent faktisk i lauget i dag? Forfatterforeningen hevder at lauget ivaretar den gode litteraturen og den kunstneriske kvaliteten. Mon det?

Leseren er målet for litteraturen, og kvaliteten bør nå helt fram.

Garanti for kvalitet er viktig. Særlig når kvalitet er avgjørende og tjenestemottaker ikke selv kan kontrollere den. På legekontoret er det beroligende å se et innrammet bevis på at den som sjekker helsen, er kyndig og godkjent. Det samme gjelder rørleggeren som skal pusse opp badet. Lekkasje i vannrør eller uoppdaget kreft er dramatisk.

En slett bok kan også være dramatisk, men utgivelsen av den, er sjelden det. Med dagens teknologi kan hvem som helst publisere hva som helst, uten at lauget kan forhindre det. Likevel, eller nettopp derfor, bør litterær kvalitet ivaretas.

Hvem kan så sikre kvaliteten for leseren? Forlag, bibliotek, bokhandler og stipendkomiteer kan. Hvordan lauget konkret kan gjøre det, er mer uklart. Det vi vet, er at opptak i en forening og ivaretakelse av kvalitet fint kan gjøres separat.

Forfatterforeningen forvalter kollektive midler og alle kan søke på dem. I praksis tildeles svært mye til foreningens medlemmer. Det trenger ikke være feil, men siden det skaper mye tvil, vil foreningen vinne tillit på å overlate kunstnerisk vurdering til komiteene.

Og ellers gjøre som musikerne, gravlegge lauget. Det vil styrke fagforeningsdelen.

Artikkelen sto på trykk i Aftenpostens papirutgave den 4. februar 2018, og i nettutgaven her: https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/0EGj1B/Den-norske-Forfatterforening-Med-rett-til-a-ekskludere–Helle-Stensbak?utm_content=buffer7e339&utm_medium=social&utm_source=twitter.com&utm_campaign=buffer

Del innlegget

Hvor var ledelsesforskningen?

Selv Donald Trump må se seg slått som forfatter av den viktigste tweeten i 2017.

Da Alyssa Milano tvitret Har du blitt seksuelt trakassert, skriv “me too”, utløste hun 12,5 millioner svar på Facebook og Twitter i løpet av det første døgnet.

Etterpå tiltok det. #metoo viser kaskaden av beslektede enkelthendelser over bransjer og land, som en flerårig pandemi.

Den utløste en revolusjon, også i holdninger. Mange ledere falt. Og flere vil. Selv vitsene har endret seg. Noen er ikke morsomme lenger. Nye har oppstått.

Vi ser noen krampetrekninger: Er det ikke lenger greit å be om en klem? Blir det slutt på flørting? Må høysensuelle øyeblikk avbrytes for å video-dokumentere samtykke?

Her passer ordtaket “å ikke se skogen for bare trær”. Metoo-historiene har som oftest en seksuell side, men det som støter, er ikke det seksuelle som sådan. Det er maktmisbruket.

Jeg tror selv klumsete seksuelle tilnærmelser fortsatt vil være innafor når initiativtaker forstår grensen, dvs. både lytter, oppfatter og etterkommer et rimelig avslag respektfullt. Mange behersker det, og har alltid gjort det.

Makt er å trekke grenser

De som får makt, får privilegier: høy lønn, oppmerksomhet, troverdighet og tillit. Man blir hørt. Og kan påvirke hvordan andre får roller, stillinger, verv og oppdrag. Det gir i neste omgang anledning til å trekke til seg seksuelle opplevelser man ellers ikke ville ha fått.

Det å ha makt, er å beslutte. Det å beslutte, er å trekke grenser. Å forvalte dette, krever egnethet.

Folk som ikke godt forstår hvor grenser skal trekkes, bør ikke velges til ledere. Men det er vanskelig å se ”den grense under vann”. Grenseovertråkking er ikke vel ansett, og de som ønsker å ta seg friheter, skjuler den tendensen hos seg selv. Metoo-kampanjen har avdekket noen feilplasserte i maktposisjonene.

Ugunstig utvalg

Hvorfor rammes så mange ledere? Innen økonomisk teori modelleres noe som kalles selv-seleksjon. Det kan føre til et ugunstig utvalg. Mange ledere er redelige. Men fordi lederposisjoner gir adgang til maktbruk, vil de som har trang til slikt, søke seg dit. De vil selektere seg i det skjulte. Poolen av lederkandidater er derfor truet av en uforholdsmessig stor andel av folk med denne dårlige, skjulte egenskapen.

Arbeidskraften er den viktigste kilden til verdiskaping. De som rekrutterer ledere bør være ekstra årvåkne, fordi den potensielle skaden for virksomhetene kan bli stor, og metoo viser at trakasserings-kostnadene må ha vært enorme.

Bare tenk hvilke tap det påfører, i form av kvelning av trivsel, forgiftning av arbeidsmiljø, sykdom og sykefravær, og bortfall av produksjon, innovasjoner og produktivitetsforbedringer. Trakassering koster, både menneskelig og økonomisk.

Forskningen skal være sannhetssøkende. Forrige gang skrev jeg om Stanfordprofessor Robert I. Suttons “The No Asshole Rule”. Han traff en nerve.

Hvorfor pekte ikke ledelsesforskningen tydeligere på maktmisbruk som Det Store Problemet før #metoo-demningen brast?

 

Artikkelen sto på trykk i Aftenpostens papirutgave den 8. januar 2018, og i nettutgaven her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/wE8OX4/metoo-Hvor-var-ledelsesforskningen–Helle-Stensbak

Del innlegget

Kostnaden av drittoppførsel

«Hør, jeg blåser i om fyren skulle få Nobelprisen … jeg vil bare ikke at det r@ssh*let skal få ødelegge gruppen vår»

… sa en professor ved Stanford University da instituttet skulle ansette en ny.

Replikken avstedkom først latter, dernest diskusjon om arbeidsmiljøets betydning når man forventes å prestere i verdenstoppen, og til slutt enighet om å innføre nulltoleranse for trakassering og mildere drittoppførsel.

Robert I. Sutton, professor i – ta sats: Organizational Behavior and Management Science and Engineering ved Stanford Graduate School of Business, var ansatt og tilstede da dette hendte. I årene etter observerte han nulltoleransens virkning. Han fant at den gjorde instituttet bedre og skrev deretter boken “The No Asshole Rule”, oversatt til fransk: “Nulltoleranse for r@ssh*l”. Sutton sier at denne regelen er den beste forretningsideen han vet om.

I boken redegjør han for funn i vestlig arbeidsmiljøforskning, og av plasshensyn gjengir jeg grovt: Trakassering på jobb rammer om lag hver fjerde i løpet av arbeidslivet. Det er så mange at så å si alle har en rammet kollega.

Menn og kvinner rammes nesten like mye, og mye mobbing går mot samme kjønn. Den som mobbes, mobbes også ofte av flere. Møkka sprer seg lett, med andre ord.

Det trakasseres mest nedover, og ledere er verst. De står for 50 til 80 prosent av innrapportert mobbing, mens mindre enn 1 prosent av mobbingen går oppover. Resten går mellom kolleger.

Studiene finner en svak overvekt av menn blant mobberne. Men om man regner inn seksuell trakassering, en arena med flest hankjønn på angrepssiden, mobber menn mest i sum. Sutton regner også seksuell trakassering som mobbing, for effektene er de samme: drittsekken er en som nedverdiger, overser eller tapper andre for energi, jobbmotivasjon og psykisk helse.

Sutton har også anslått kostnadene, en ikke enkel regneøvelse.

Et eksempel kan antyde omfanget: En mellomleder i Silicon Valley oppførte seg dårlig mot sine ansatte. Han sluttet etter at selskapet hadde forsøkt ulike tiltak i fem år. Før- og etter-situasjonen gjorde at de kunne beregne kostnadene for konflikthåndtering, kurs, brannslokking, advokater, mv. De fant at denne mellomlederen kostet selskapet 1,3 millioner årlig, bare i konflikt-kostnader!

I økonomisk forstand er trakassering ikke så ulikt forurensning; man påfører omgivelsene skade for egen fordel.

Men skade koster. Trakasseringen som beskrives i tusenvis av #metoo-vitnesbyrd, – 43 prosent av kvinnene er ifølge Ipsos rammet – gir en idé om hvilket samfunnsøkonomisk tap dette påfører oss.

Forskere har ennå ikke funnet hvorfor kvinner, i land etter land, har høyere sykefravær enn menn. Etter dette bør trakassering og diskriminerende mikroatferd testes som hypotese. Trakassering gjøres ofte i det skjulte, av en enkeltperson eller en liten gruppe, mot enkeltstående ofre. Data kan være vanskelig å få tak i. Men nå har sykefraværsforskerne muligheten til å lete, og kanskje finne den biten de hittil har manglet?

Artikkelen ble publisert i Aftenposten den 4. desember 2017 på papir, og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/bKKEV5/-metoo-og-kostnaden-av-drittoppforsel–Helle-Stensbak

Del innlegget

Søkefeltene er vår tids anonyme skriftestol

Store data (Big Data) kan gi samfunnskunnskap med et presisjonsnivå vi aldri tidligere har hatt.

Tilliten til valgmålinger fikk sin alvorligste knekk med brexit og Trump. Målingene gjøres som surveyundersøkelser, en utbredt metode i samfunnsforskning.

Metoden kan ha store målefeil, noe som fremkom da General Social Survey, en av USAs mest anerkjente, undersøkte heterofile samleier og prevensjonsbruk.

En liten regnedjevel tok for seg rapporten og beregnet hva tallene måtte medføre av kondombruk. Han fant at kvinnenes svar krevde 1,1 milliarder kondomer pr. år, mens mennenes krevde 1,6 milliarder.

Så hvilket kjønn løy?

Begge. Fordi regnedjevelen også fant at det faktiske kondomkonsumet var på skarve 600 millioner.

Mennenes løgn var bare drøyere enn kvinnenes, men alle løy.

Ny teknologi, nye metoder

Det spørs om surveyundersøkelsene snart kan ri inn i solnedgangen, fordi ny teknologi gir oss nye metoder til å finne den informasjonen vi tidligere har brukt slike undersøkelser til å finne.

Store data (Big Data) er generert på nye måter, har andre kvaliteter, og ny teknologi gir oss større analysekraft. Nå kan forskere i større grad avsløre at vi lyver og hvordan vi lyver.

Økonomen Seth Stephens-Davidowitz har tatt doktorgrad på store data og omtaler noe av de enorme, nye mulighetene i boken Everybody Lies. Big Data, New Data, and what the Internet can tell us about who we really are.

Her kan vi lese hvordan innrømmelser som hittil har vært forbeholdt den katolske skriftestolen, nå kan avleses anonymisert i store data.

I vår tid skaper vi falske glansbilder på Facebook og betror ærlig våre hemmeligheter til en hvit boks på dataskjermen. Der abort er forbudt søkes det etter metoder med kleshengeren. Der homofili er tabu søkes det etter homo-tester.

Informasjon om anger, arroganse, influensasymptomer og mye mer ligger med tetthet fordelt på tid, geografi og mer.

Dette kan gi samfunnskunnskap med et presisjonsnivå vi aldri tidligere har hatt.

Store data kan gi bedre verktøy

Da Trump vant, lette mange etter forklaringen.

Den geografiske fordelingen av Google-søkene med det eksplisitt ladde uttrykket «negervitser» (sic) ga best match med Trumps sterkeste valgkretser. Søkeordet avdekket et kart over amerikansk rasisme som først ble synlig med store data. Denne gang avgjorde disse strømningene det amerikanske presidentvalget.

De har også spilt en rolle ved tidligere valg, viste det seg.

Rasismekartet matchet områdene der Obama gjorde det markert svakere enn John Kerry fire år tidligere. Stemmeforskjellen som man tidligere, uten hell, hadde forsøkt å finne årsaken til, er nå forklart. Man fant også hvor stor effekten var: Selv om Obama vant, tapte han likevel 4 prosentpoeng nasjonalt på å være farget.

Store data kan gi oss bedre verktøy på en rekke områder; medisin, klima, politikk, kriminalitetsforebygging, mv. Verden er sammensatt. Også samfunnsforskere har – og vil – konkludere feil, men kanskje mindre fremover?

Søkefeltene er vår tids anonyme skriftestol. Sammen med ny teknologi kan de være en kilde til å forstå hvem vi er, hvor vi er på vei og hva vi bør gjøre med det.

 

Artikkelen ble publisert i Aftenposten den 4. september 2017 her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/g8p89/Sokefeltene-er-var-tids-anonyme-skriftestol–Helle-Stensbak

Del innlegget

Gammel og sprek? Du må likevel vekk!

En nedre aldersgrense for å bli alderspensjonist sier seg selv. Men hvorfor ha en øvre?

Økt levealder er et gode. Særlig hvis de årene vi får flere av, er som friske og klare.

Det er nå 45000 nittiåringer i Norge, noen fortsatt spreke. De har vært pensjonister i mer enn tyve år, og de var førti – midt i livet – da folketrygden ble innført.

Den gang dimensjonerte man ikke trygdesystemet for at folk skulle leve så lenge. Alderspensjon skulle dekke levekostnader de siste årene da man var sliten og skral. Slik gikk det ikke. Folk lever nå lenger, (flaks), og vi fant olje, (flaks).

Vi har hatt råd til politikkfeilen fra sekstitallet, men vi har senere gjort systemet mer robust. Pensjonsreformen med levealdersjustering og tidligpensjonering ivaretar generasjonshensynene og lar individene velge selv. Øker levealderen, må vi jobbe lenger. Samtidig skal tidlig avgang fra arbeidslivet være mulig, men du får mer utbetalt per måned jo lengre du bidrar.

Det er fortsatt elementer som motarbeider pensjonssystemets nye struktur. En av dem er den øvre aldersgrensen for hvor lenge du kan stå i jobb. Den lar arbeidsgiver si opp en ansatt uten krav til saklig grunn. I dag kan arbeidsgiver velge en bedriftsintern aldersgrense på 70 år, og gjør han det, krever loven såkalt konsekvent praktisering: også dem som er friske og verdifulle for bedriften, må gå ved oppnådd alder.

Man kan anføre mange argumenter om øvre aldersgrense, men de fleste spørsmål koker ned til to kjerneproblemer: Hva med dem som bør gå av, men som ikke vil? Og hva med dem som støtes ut av jobben ufrivillig? Aldersgrensen anføres som en sikringsmekanisme mot begge disse to.

I England har man avskaffet den øvre aldersgrensen. Myndighetene der begrunner det slik: Muligheten til tidlig pensjonsuttak gjør at de som trenger det, kan gå av tidlig. De erfarte at majoriteten faktisk gikk av ved vanlig pensjoneringsalder. En liten gruppe eldre fortsatte i arbeid, og en andel av disse var spreke og flinke. Disse ga gevinst både til bedriften og samfunnet.

Hos problemgruppen, de som burde gå av, men som ikke forsto det selv, knyttet det seg ofte sykdom, kognitiv eller annen sosial svikt. Det viktige var imidlertid at problemene oppsto av helt andre årsaker enn alder. Aldersgrensen hindret tvert imot pensjonering på et godt tidspunkt, fordi arbeidsgivere ventet på aldersgrensen i stedet for å ta tak i problemene og finne løsninger. Sånt er jo noe av det vanskelige ved å være sjef. I England anså man at avskaffelse av aldersgrensen ville fremtvinge løsninger og føre til riktigere avgang fra arbeidslivet, befolkningen sett under ett.

Noen innvender at aldersgrensen beskytter mot utstøting. Men mobbing og utstøting rammer i følge forskning mange arbeidstakere, også langt under aldersgrensen. Det må bekjempes med langt mer treffsikre midler enn en maks-aldersgrense.

Vi bør se til England. Deres regulering passer i vårt system. Det er humant for de eldre og solidarisk for de yngre.

Artikkelen sto trykket i Aftenpostens papirutgave den 12. juni 2017, og finnes på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Gammel-og-sprek-Du-ma-likevel-vekk–Helle-Stensbak-622812b.html

Del innlegget

Hele folket i halvt arbeid

Hva gjør oss rike? Er det oljen? Eksporten? Eller …

I flere internasjonale målinger blir Norge kåret til et av de beste land å bo i. Det hjelper selvsagt at vi er et av verdens rikeste land.

Jeg har utenlandske kolleger som tror at den norske herligheten må skyldes oljen. Olje er noe vi bruker mye maskineri og lite arbeidskraft for å hente opp, og vi selger den på verdensmarkedet med høy fortjeneste. Flaks.

Andre hevder at det er eksporten vi lever av. Eksporten vår er industrivarer vi lager ved hjelp av maskiner og arbeidskraft og selger på verdensmarkedet med fortjeneste.

Olje og eksportvarer skaffer oss penger i andre lands valuta. Å ta pengene hjem er meningsløst, men vi kan kjøpe mat og andre varer for valutaen, og skipe det hjem. Det blir import som kan holde oss i live en stund.

Vi lever av det som holder oss i live. Altså varer og tjenester som opprettholder og viderefører liv og helse. Som mat, husly, varme, klær, helsetjenester, utdanning, framkommelighet, informasjon, mosjon, lov og orden, og omtanke og stell. Pluss litt til.

Dette er varer og tjenester vi produserer når vi arbeider. Så riktig svar er at vi lever av det som kommer ut av arbeidet. Arbeidsresultatet.

Det er mengden arbeidsprodukt som avgjør hvor mye vi kan konsumere av varer og tjenester i et land. Fordi det å være rik er å være i stand til å konsumere mye av varer og tjenester, vil arbeidet avgjøre hvor rike vi blir.

Det er vanlig å si at man er rik hvis man har mye penger. Men penger i seg selv gir liten glede. Det er først når de byttes inn i varer og tjenester, at vi får det vi opplever som behagelig. Men dette må produseres av noen, og siden vi forbyr slaveri og ønsker velstand, er det best med produksjon i et ryddig arbeidsmarked med avtalte vilkår rundt lønn og arbeidstid.

Selve kunststykket med å få et land rikt, er å få til et høyt utkomme fra arbeidet og en god fordeling av verdiene. Det betyr at varer og tjenester som folk verdsetter, må produseres og forsynes i markeder der folket som kjøpere faktisk har råd til å kjøpe dem. Og at kvaliteten på det meste er intakt.

Dette er et enormt koordinerings- og fordelingsproblem. Noen jobber også med det. For eksempel investorer, banker, bedriftseiere, fagforeninger og staten.

Et godt samfunn trenger at mange ulike funksjoner fylles. Tilsvarende vil den enkelte jobbs verdi forsterkes av at et mangfold av andre tilstøtende funksjoner også fylles.

Kilden til rikdom og velstand ligger i menneskene. Det vil si i hvilken grad folk gjør seg nyttige for andre. Det beste er om det skjer i arbeidsmarkedet, for da understøttes både effektivitet og fordeling.

I lønnsoppgjørene regner vi et årsverk som 1950 timer. Den nye perspektivmeldingen sier at nordmenn (15-74 år) i gjennomsnitt jobber om lag 1000 timer i året. Det er litt mer enn et halvt årsverk.

For å videreføre velferden vår i fremtiden, må vi gjøre noe smart. Det lureste er å inkludere folk i arbeidslivet, mer enn i dag. At folk yter etter evne.

Artikkelen sto på trykk i Aftenposten den 24. april 2017, og kan leses her: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/Hele-folket-i-halvt-arbeid–Helle-Stensbak-619541b.html

 

Del innlegget