Når vi tvinges til å velge

Veien til helvetet er belagt med gode intensjoner. 

Vi har fått to nye, banebrytende medisiner. Den ene kan hindre hiv-smitte, den andre kan kurere migrene. Begge koster 6000 kroner måneden per pasient og alle som trenger medisinen kan kjøpe den for egne penger. Begge sykdommene er alvorlige og kroniske, og begge har liv på samvittigheten. Med ny behandling er ikke hiv lenger dødelig. Migrene er heller ikke dødelig, men en variant kalles selvmordshodepine og selv mangler jeg en venn. Han oppga migrene som årsak i selvmordsbrevet.

Begge de nye medisinene kan ha offentlig refusjon. Myndighetene har avgjort at migrenepasientene inntil videre skal betale medisinen selv, mens hivsmitteutsatte skal få den gratis. Migrenemedisinen er ikke prioritert i budsjettet for neste år, mens hiv-medisinen dekkes etter politiske føringer, selv om nytte/kostnadsvurderingen ikke er klar ennå.

Det heter seg at man ikke skal sette grupper opp mot hverandre, men det er ofte privilegiehaveren som snakker når sånt sies. Vi tvinges stadig til å velge, og helseministeren innrømmer det. «Sier vi ja til kostbar medisin til noen, betyr det faktisk at vi sier nei til kostbar medisin til andre», svarer han migrenerammede Jørgen (21) i Aftenposten 4. oktober. Det er korrekt. Derfor er det viktig hvordan myndighetene prioriterer.

Det er samfunnsøkonomisk lønnsomt at det offentlige dekker begge medisiner, men foreløpig finner helseministeren penger bare til den ene. Hadde myndighetene regnet ut den samfunnsøkonomiske lønnsomheten for medisiner, ville de funnet en vei til raskere offentlig refusjon av begge medikamenter. Men det har de bestemt seg for ikke å gjøre.

Når myndighetene nytteberegner en medisin skal de ikke ta hensyn til hvorvidt den kan få syke folk over fra trygd til arbeid. Rådet er fra Helsedepartementet, og hensikten er at barn og eldre ikke skal prioriteres bak voksne i arbeid. 

Intensjonen er god, men veien fører likevel rett til helvetet. Smertehelvetet. Det er det helvetet har handlet om i folk forestillinger oppigjennom: Evig pine. Smerte.

Derfor er det lett å være enig i målet om at alle mennesker skal ha lik verdi og gis medisiner på like vilkår, uavhengig av om man er i arbeid eller ikke. 

Men når man et mål ved hjelp av å regne feil? 

Unnlater man å ta virkeligheten – økt arbeidsevne – med i regnestykkene, fanger man ikke opp en vinn/vinn-, eller det vi kan kalle en multiplikatoreffekt. Om et menneske går fra syk til frisk, og fra trygd til arbeid, så tjener det både samfunnet og det enkelte liv. Det er en realitet. Beregninger som ikke tar høyde for dette vil lede til feil kost/nytte-svar, og økt menneskelig lidelse blir en konsekvens. Unødvendig smerte.

La oss som eksempel se hvordan denne mangelfulle regnemåten slår ut på de to medisinene: 

Både hiv og migrene rammer mest i arbeidsfør alder. PrEP forhindrer hiv-smitte og gis til friske med smitterisiko. CGRP-hemmere kan kurere kronisk migrene og løfte pasienten fra trygd til arbeid.

Dersom arbeidsytelse og trygdekostnad ble tatt med i nytte/kostnadsvurderingene, ville migrenemedisinens nyttescore øke kraftig og lønnsomheten ved å subsidiere medisinen ville blitt tydelig. PrEP’s nyttescore (når den er klar) vil ikke endres fordi mottakerne er friske og arbeidsinnsatsen vil ikke påvirkes.

Ved en fullverdig nytte/kostnadsberegning ville rekkefølgen av refusjon på de to medisinene blitt motsatt. Migrenepasientene ville fått gratis medisin først, mens de med hiv-smitterisiko måtte vente og imens betale medisinen selv eller bruke alternativer. 

Svært interessant er det at samlet ventetid for offentlig refusjon av begge medisiner ville blitt kortere dersom rekkefølgen var omvendt. Fikk migrenepasientene refusjon først, ville deres forbedrede helse føre til flere arbeidstimer som igjen kunne finansiere mer helsetjeneste. Poenget er at migrenemedisinen kan være selvfinansierende og endatil medfinansiere smittevernet for hiv-risikoutsatte, mens det ikke er omvendt. 

Offentlig subsidiert migrenemedisin gir ikke bare bedre helse til en NAV-inntektsgruppe, det vil også øke private inntekter og offentlige budsjetter og gi rom for mer medisin til både eldre, barn og hiv-smitteutsatte med arbeidsinntekt.

Så hva med dem man ønsker å beskytte: barn, arbeidsløse og eldre? Anta at disse har svak økonomi og ikke vil kunne betale for medisin selv. De av dem som har migrene, ville fått flere smertefrie dager raskere. De av dem som har sex der hiv-smitte er en risiko, ville vært henvist til kondom i ventetiden. 

Man er greiest mot barn og eldre om man regner nytte/kostnad med alle virkelighetens elementer, og korrigerer der enkeltpreparater får score som strider mot verdiene departementet legger til grunn. Da lider både unge, gamle og voksne mindre. 

Det er også snillest at barn slipper å vokse opp i en NAV-inntektsfamilie der mor er delvis sykefraværende, når de kan vokse opp i et normalinntektshjem med en nærværende mor hvis arbeidsinnsats også bidrar til utryddelsen av HIV.

Publisert i Aftenposten på papir den 12. november, og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/AdB9vz/naar-vi-tvinges-til-aa-velge-mellom-hiv-og-migrene-helle-stensbak

Del innlegget

Konkurranse egner seg ikke overalt

Noen hevder vi får mer velferd per krone om vi legger private løsninger inn i offentlig sektor. De tror konkurranse kan ordne opp i sløsing og økonomisk slakk, at folk vil skjerpe seg av ytre press, jobbe hardere og fjerne ineffektiviteter.

Det kan være tilfelle. Noen steder. Men nå reformeres store sektorer som om konkurranse er et mål i seg selv, og som om privat næringsvirksomhet er en kvikk-fiks for bedre økonomiske resultater. Det er både forfeilet og uklokt, sett med økonom-øyne.

Offentlig sektor styres av politikere. Men selv om deres rådgivere har høyere utdanning, avslører flere reformer at beslutningene likevel er tatt med altfor svak kunnskap om markeder, konkurranse og økonomisk aktivitet.

Lettvint regulering av ressurskrevende oppgaver kan fort gå galt. Noe er vanskelig å måle. Og noe er veldig lett å måle. Det er et problem.

Kostnadskutt er for eksempel lett å måle. I mange tilfeller handler det om kutt i arbeidsstyrke, lønn og pensjon. Foruten å svekke kjøpekraften på lang sikt, gjør det på kort sikt at folk slutter og at produktive enheter dreneres for kunnskap, investeringer, trivsel og de ansattes samvittighet. Det blir fort dårligere økonomisk resultat når slike produktivitetsgevinster blir borte.

Ledere er noe av det farligste man ansetter. De kan rasere arbeidsmiljø og kvaliteter som er vanskelig å måle. Nå utdannes det i endringsledelse, som om stagnasjonsledelse var noe vi led under før. Resultatet kan dessverre bli mindre velferd per krone uten at man kan påvise at så er skjedd.

Dette har gått langt. For eksempel styrer ESA etter mantraet like konkurransevilkår og kan tvinge offentlig virksomhet inn i formen til privat næringsvirksomhet. Kriteriet for dette er at det offentlige driver det ESA definerer som økonomisk aktivitet.

En økonomifaglig definisjon av økonomisk aktivitet er aktivitet som legger beslag på knappe ressurser. Men ESA bruker ikke en slik definisjon. I stedet gis en abstrakt beskrivelse som er druknet i mengder av tekst med liten skrift. Om man nærleser den EØS-juridiske «lyrikken», trer det frem at definisjonen egentlig bare er uklar.

Denne uklarheten kan brukes. Den utvider ESAs definisjons- og reguleringsmakt.

Det er for dårlig å styre økonomien etter slik vilkårlighet. Vi abdiserer fra egen velferdspolitikk om vi lar et teknokrati med svak økonomikompetanse få styre.

I Hvorfor har vi offentlig virksomhet beskrives oppgaver som private ikke vil løse godt, men som kan løses godt i fellesskap. I visse forhold kan det å unnta økonomisk aktivitet fra konkurranse gi høyere samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Kunnskap i samfunnsøkonomi gir den klareste sikten inn i dette.

Enkel konkurransetilpasning på kompliserte og ressurskrevende samfunnsforhold kan være veldig dumt. Markeder er ulike, og konkurranse gir ulike utfall, både gode og dårlige. Å regulere økonomien med konkurranse som virkemiddel krever mikro-innsikt i markedenes virkemåte. På tide å anskaffe rett og god kompetanse.

Publisert i Aftenposten på papir den 3. juni 2019 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/vQx0AB/konkurranse-egner-seg-ikke-overalt-helle-stensbak

Del innlegget

Salig er generasjon X

De stadig høyere prisene i boligmarkedet får særlig Oslofolk til å gispe. Selv har jeg gjort det i årevis. Men samtidig har min boligformue vokst så mye at jeg kan måle fortjenesten i Lottogevinster, og gispene kan – for alt du vet – ha vært av fornøyelse. 

Jeg tilhører generasjon X og kjøpte min første bolig i 1990. Generasjonene etter, Y og Z, er boligkjøperne lenger ned i boligkarrierekjeden. Jeg kan vise dem min boligpris-medfølelse, men samtidig innkassere min del av deres betaling. For sammen med inflasjon og lønnsvekst er det de som betaler min gevinst. 

I Aftenposten nylig har både Kjetil Rolness og Knut Olav Åmås pekt på problematiske sider ved de høye boligprisene. Men i likhet med meg vil de og mange i vår generasjon tape privat formue på reformer som kan dempe prisene.

Boligprisene dannes i markedet, og i det norske markedet brukes auksjoner for å bestemme prisen. Det avholdes en og en auksjon for hver bolig bortetter. 

Men bolighandelen kan reguleres på andre måter.

Vi økonomer knytter et bestemt fenomen til auksjoner som vi kaller «Vinnerens forbannelse». Det handler om at den som vinner en auksjon, har bydd en høyere pris enn noen andre er villig til å betale. Der oppe finnes det med andre ord ikke lenger et marked, der er det bare én kjøper som er drevet til den galskap det er å betale så mye som trengs for å utløse handelen. Kjøper kan dermed ikke vente å kunne selge objektet videre umiddelbart til samme pris, han er alene der oppe i høyden. Dette er grovt forklart vinnerens forbannelse.

Måten vårt boligmarked er organisert på, gir en «vinnerforbannelse» for hver bolig som selges. Det er lett å se at dette samlet kan drive markedsprisene oppover. I tillegg vil de som følger markedet en tid opparbeide seg forventninger til høye priser og sterk prisvekst. 

Deler av dette presset kan dempes ved å organisere boligmarkedet annerledes. Det gjøres andre steder, for eksempel i Spania. Der har ingen megler lov til å ha monopol på boliger som er til salgs. Alle boliger som legges ut på markedet, samles i en base, og meglerne må søke i denne basen.

Dermed blir meglerne agenter for kjøperne i stedet for selgerne. Det alene er ikke nok til å dempe boligprisveksten, men det som skjer videre, er interessant: En kjøper henvender seg til en megler, og megleren leter opp et knippe boliger av interesse for kjøper. Når kjøper finner en bolig han er interessert i, «låses» annonsen. En annen myndighet enn meglerne har makten over annonsene, og boligene kan således fjernes fra markedsplassen for en periode, gjerne et par uker. 

Denne tiden vies til at selger og kjøper skal kunne forhandle og enes om en pris. Dette er derfor en forhandling, ikke en auksjon. 

Denne markedsreguleringen gir en helt annen ro over prissettingen på den enkelte bolig, og dermed også over prisdannelsen i boligmarkedet. Det gir mindre press i hver enkelt handel.

Men generasjon X vil nok, som meglerne, tape litt av sin velstand om vårt boligmarked reguleres slik.

Publisert i Aftenposten på papir den 6. mai 2019 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/vQkepl/for-hver-bolig-som-selges-gir-det-norske-boligmarkedet-vinnerens-forbannelse-helle-stensbak

Del innlegget

Nøden hos naboen

I Europa, våre naboland og nærmeste handelspartnere, anslås det at 4 millioner mennesker er rammet av hjemløshet. En betydelig andel av dem er barn. 

Økningen av hjemløse er noen steder eksplosiv, og veksten er sterkest blant fattige familier, barn og kvinner, ikke narkomane og migranter, som man kunne tro.  

Er du hjemløs, har du ikke et sted å slappe av når du trenger det. Tidsbruken til basale gjøremål som å skaffe seg personhygiene, mat og varme flerdobles, tid folk med et hjem kan bruke til inntektsgivende arbeid. Er du hjemløs, klippes forventningsmessig 30 år vekk fra livet ditt, og risikoen for sykdom og vold økes dramatisk. For individet er hjemløshet en katastrofe. 

Den som tror at alt som trengs av politikken er å gi individene sterke nok insentiver, må bli nedslått av slike tall. Altfor mange hjemløse klarer ikke å komme seg i inntektsgivende arbeid. Terskelen til å komme seg ut av nøden ligger for høyt, og for mange: vedvarende, uoppnåelig høyt. 

Siden bolig er det vi bruker vår største andel av inntekten på, kan man relativt fort, om man blir arbeidsløs, bikke over den skjebnesvangre kanten. Blir boutgiften umulig å bære, blir også inntektsevnen kraftig svekket. Det legger i sin tur terskelen til et liv med fast bolig enda høyere. Mekanismene belyses godt i en artikkelserie i A-magasinet den 15. mars.

«Arbeidende fattige» er et nyord, men fenomenet er et gufs fra fortiden, den gang vårt samfunn var så dårlig utviklet at lønninger ikke var til å leve av. Nå øker andelen arbeidende fattige i alle europeiske land.

Det er ingen enkel løsning på dette alvorlige problemet. 

Men det finnes en krevende løsning. 

Den handler om flere ting: å få arbeidsmarkedet til å fungere godt, å få til en lønnsdannelse som er «stram» både i bunn og topp og som derfor fordeler godt, og om å lage seg et skattesystem som omfordeler der markedene fordeler usunt skjevt. 

Det er en vanskelig, men ikke umulig oppgave. Vi har gjort det – og klart det – i en tidsepoke i Norden. 

Mange land har ikke klart det. Vi vet at land, også stolte land som anser seg mektige og verdensledende, kan ha statsledere som er både ukloke og kunnskapsfattige. Befolkningen kan lide under store økonomiske forskjeller. 

Økonomiske forskjeller er ingen bragd, det kan hvem som helst få til. Kunsten er å få til en fordeling av ressursene slik at individene i et samfunn kan fungere godt, få mulighet til å leve gode liv og beskyttes fra katastrofer som skyldes økonomisk nød. 

Vi vet at bred organisering på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden har gitt resultater. Likeså når myndighetene har understøttet arbeidslivets parter med lovverk og kunnskapsbasert økonomisk politikk. 

Derfor bør politikere velge seg rådgivere med økonomikunnskap, som forstår økonomiens virkemåte, som ikke misforstår hva grunnrente er, men kjenner til hvordan økonomien bør reguleres og skattesystemet utformes for å motvirke ulikhet.

Utformes politikken etter egen tro, beskriver A-magasinet hvordan det kan ende. 

Publisert i Aftenposten på papir den 8. april 2019 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/XgMA67/du-kan-miste-30-aar-av-livet-ditt-risikoen-for-sykdom-og-vold-oeker-dramatisk-diagnose-hjemloes-helle-stensbak

Del innlegget

Når naturen skaper økonomiske forskjeller

I partiet Venstre er det noen politikere som mener de har sett lyset og vedtatt skepsis til grunnrenteskatt.

De ønsker å ignorere rådene som snart vil komme fra fagfolkene som er satt til å utrede dette for fiskeoppdrett, og kanskje får de også med seg politikere i Frp og Høyre. 

Dette høres jo velger-snilt ut. Men er det det? Her forsøker jeg å gi et lynkurs i grunnrenteskatt for dummies, og begynner i den andre enden.

Å jobbe inntektsgivende er å skape noe som har verdi for andre. Grovt sagt må de fleste av oss jobbe ett årsverk for en årslønn. 

Men det finnes unntak: Ett er at de som utvinner verdier fra naturen, kan tjene flere årslønner med ett årsverks innsats, eller jobbe langt mindre enn et årsverk for en årslønn.

Årsaken er at naturen produserer verdier uten å ta betalt. Naturen skaper verdier, og den som utvinner dem og selger dem i et marked, oppnår lett en superprofitt. Denne superprofitten kalles grunnrenten og er den økonomiske avkastningen fra «naturens gratisarbeid». 

Naturressurs-utvinneren får lett en mye høyere inntekt enn andre. Dette skaper i sin tur økonomiske ulikheter mellom innbyggere i samme samfunn. 

På tross av at økonomisk ulikhet lett oppstår, er den sjelden et gode, og i hvert fall ikke når den blir for stor. Og enda mindre når den oppfattes som urettferdig.

Som moralske vesener med rettferdighetssans, anser vi mennesker naturen og de goder den gir, som en felleseiendom. Hvis noen tjener stort på å utvinne fra felleseiendommen, mens andre jobber hardt uten å tjene spesielt mye, blir det ofte uro, og gjerne fordelingskamper. Slike ser vi for eksempel utspilles i ulike former rundt fiskeriene langs kysten.

En god måte å løse dette moralske og økonomiske problemet på, er å skattlegge superprofitten, altså inndra naturens del av verdiskapingen og fordele den utover befolkningen i stedet for at den forblir i privates lommer. I Norge gjør vi dette så forbilledlig med oljen at andre land kommer hit for å lære. Vi har nemlig både olje og fred, ikke alle oljeeksporterende land har det.

Oppdrettsnæringen har de siste ti år hatt årlig avkastning på 17,8 prosent, langt over andre bransjers. Her kommer naturens gave, superprofitten, frem i rene tall. Nå utreder et offentlig utvalg om denne næringen bør ilegges grunnrenteskatt, og det er denne utredningen venstrepolitikerne nå tar til orde for å overse. Før de vet hva som kommer! 

Er det en bragd? Neppe. Det er lett å privatisere naturens superprofitt. Men er det lurt? 

Grunnrenteskatten har fordeler det er verdt å merke seg: Det er en skatt som kan trekkes inn uten effektivitetstap, det som beskrives med at det koster 1,2 kroner å inndra en krone i skatt. En krone i grunnrenteskatt koster bare en krone å inndra. Dessuten fordeler den bedre ved å motvirke økningen i forskjeller, og den gjør at folk opplever større rettferdighet. 

Dette er ikke verdier man skal kimse av. I hvert fall ikke om man er politiker og ønsker å ivareta fellesskapets beste.

Publisert i Aftenposten på papir den 18. mars 2019 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/BJAvQv/naar-naturen-skaper-oekonomiske-forskjeller-helle-stensbak

Del innlegget

Tre nøtter til Konkurransetilsynet

Det er julaften, bøker er den beste julegave, og de som skal vokte bokbransjen får tre nøtter her:

Konkurransedirektøren liker å lese bøker. I «Boken og havresekken» advarer han mot bokavtalen, han vil kutte fastprisperioden, håper at lydbøker kan strømmes fra dag én og ønsker lavere bokpriser.

Nøtt 1: Ved likt antall utgivelser (og gitt alt krøll som redegjøres for under), vil resepten føre til bedre leseropplevelser per krone?

Kvaliteten på produksjonsleddet (forfatteren) er avgjørende for leseropplevelsen.

Nøtt 2: Hvordan sikre produksjonsleddet tilstrekkelig avkastning for gitt investering og gitt risiko, slik at kvaliteten ikke forringes?

Mer enn en skjønnlitterær bok på norsk utgis per dag. Papirboksalget faller, billigboksalget faller mest. Lydboksalget øker, betaling per lydbok faller. I fjor solgte norsk skjønnlitteratur i snitt 460 eksemplarer per boktittel. I 2013 tjente gjennomsnittsforfatteren 360 000 kroner, der 218’ stammet fra kunstnerisk virke, 60’ fra kunsttilknyttet virke og 82’ fra annet arbeid. Industriarbeideren tjente samme år 420 000.

Man tjener stort på en bestselger, men sannsynligheten for at en bok når dit, er svært lav. Som investering er en bokutgivelse ekstremt risikabel. Forfatter og forlag løper samme risiko i den enkelte utgivelse, men forlagene diversifiserer ved å utgi mange, og får lavere risiko på sin samlede portefølje. Forfatteren bærer risikoen gjennom hele perioden, og tallene viser at markedet ikke klarer å prise denne risikoen inn.

Det økonomiske forholdet mellom forfatter og forlag er som et putting-out-system der produsentene er mange og spredte med svak forhandlingsmakt. Overfor forfatterne har forlagene en sterk posisjon, noe som vises av inntektsfordelingen i land etter land.

Men bokbransjen i Norge har inngått avtaler som regulerer noe av dette. Reguleringen er ikke perfekt, men den er i tråd med den norske modellens adelsmerke og gir bedre fordeling her enn i andre land.

Strømming flytter markedsmakt over til plattformeiere med flest abonnenter, og plattformer for musikk, litteratur og drama viser trekk av oligopol- og monopol-makt. Etter årtusenskiftet har ny teknologi halvert mine gamle musikerkollegers inntekter.

Konsumet av skjønnlitterære papirbøker holder seg relativt stabilt. Ikke så unaturlig, døgnet har kun 24 timer. Men lydbøker øker tiden det er mulig å konsumere litteratur, og formatet vokser.

“Erfaring fra andre næringer viser at konkurranse kan bidra til en raskere omstilling til endrede rammebetingelser”, skriver konkurransedirektøren. Det er sant. Musikkområdet har nå inntektsnivåer som trepartssamarbeidet jobber hardt for å slippe å ha i norsk økonomi.

Konkurranse er effektivt, men kan fordele fryktelig dårlig. Vi som er samfunnsøkonomer må tenke på både effektivitet og fordeling. Nobelprisvinner Jean Tirole sier at det enkelte marked bør reguleres kyndig etter sin egenart.

Nøtt 3: Er regulering av strømming kanskje det som haster mest nå?

Publisert i Aftenposten på papir 24. desember 2018 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/0E6qeB/Tre-notter-til-Konkurransetilsynet–Helle-Stensbak

Del innlegget

Vi og vårt oljesmurte lykkeland

Folk har begynt å legge merke til oss.

Det norske oljefondet er verdens største investeringsfond, og vi blir stilt forventninger til. Jeg fikk merke det i hovedkvarteret til OECD i Paris, der en sinna engelskmann begynte å lekse opp for meg da han oppdaget at jeg var norsk. Som alle nordmenn i hans øyne var jeg en rentenist og en rik, sløv medeier.

Han trengte kanskje å lære mer om oljefondet, men der og da ønsket i hvert fall jeg at jeg kunne litt mer om både fondet og norsk oljenæring.

Nå er anledningen til å lære rik. NRK-serien Lykkeland dramatiserer starten på det norske olje-eventyret, og allerede i første episode aner vi hvor forutseende og kloke folk vi hadde i statsadministrasjonen den gang. Phillips petroleum hadde lett i alle felter de var blitt tildelt, unntatt ett, og ikke funnet noe. De ville gi opp. Men så ble de klar over en kontraktsbetingelse fra norske oljemyndigheter, kløktig ledet av Jens Evensen: Boten for ikke å lete tilsvarte kostnaden ved å lete! Da boret Phillips også det siste feltet.

– Og de fant olje. Et lønnsomt funn for Phillips, et avgjørende funn for Norge.

Det sies at alle nordmenn burde hatt en byste av Jens Evensen. Det er jeg enig i, men de var flere om å gjøre uvurderlige tjenester for det norske samfunnet. Dokumentarserien Olje!ligger på NRK’s nettsider, og der kommer flere helter og mer av historien til syne. Den er vel verdt å se parallelt med Lykkeland.

Det samme er en bok som kom i høst,Drømmefondet, hvordan Norge ble finansbransjens George Clooney, og veien videre for Oljefondet. Der skriver Camilla Bakken Øvald om oljehistorien, om tilblivelsen av oljefondet og hva det å eie og forvalte et slikt fond handler om. Leser du denne, kan du hevde deg i selskapslivets diskusjoner om oljefondet, samt svare, om du møter den sinte engelskmannen.

Drømmefondetomtaler også hvordan Evensen og hans hjelpere klarte – uten forkunnskaper – å stable en nasjonal oljevirksomhet på beina. De fikk internasjonale oljeselskaper til å drive, lære bort sine ferdigheter og betale den betydeligste andelen av gevinsten til den norske stat.

Siste lesetips fra meg om denne thrilleren fra virkeligheten er Stortingsmelding nr. 25 fra 1973-74. Ja. Faktisk.

Per Kleppe var finansminister, og på 17 sider beskriver meldingenPetroleumsvirksomhetens plass idet norske samfunn, forfattet av et knippe fagfolk i Finansdepartementet. De klarte å angripe en helt ny og ukjent situasjon og lage en god plan for fremtiden. «Regjeringen mener at en i første rekke må benytte muligheten til å utvikle et kvalitativt bedre samfunn», står som hovedmålsetning. Deretter konkretiserer de hva de mener med dette. Den som leser meldingen i dag, blir slått av hvor godt de traff og hvor mye som er virkeliggjort.

For eksempel: for det velferdsnivået vi har i Norge i dag, er verdien av oljefondet at hver enkelt av oss i gjennomsnitt betaler 45 000 kroner mindre i skatt, hvert år.

Så det går nesten an å forstå den sinna engelskmannen.

Publisert i Aftenposten på papir den 26. november 2018 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/Eor5yK/Vi-og-vart-oljesmurte-lykkeland–Helle-Stensbak

Del innlegget

Kostnaden av svenske Metoo-tilstander

Etter Metoo beskyldte noen svenske kjendiskvinner navngitte kjendismenn for seksuelle overgrep og delte det i sosiale medier. Svenske aviser fulgte opp med å publisere de angittes navn, bilder og rykter, og utløste mediedrev, trusler, tap og hatske konflikter.

Etter dette gikk journalist Lina Makboul i SVT kritisk gjennom både aktivisters og mediers handlinger i et Uppdrag granskning-program. Hun ble møtt med karrierens hittil skitneste motangrep, men var likevel inne på noe: Ni svenske medier ble felt for presseetiske overtramp og Makboul ble nominert til Årets journalist i Europa.

Feilgrepet med ikke å sikre anonymitet førte til omfattende skader både på enkeltpersoner og på debatten i vårt naboland. Fredrik Virtanen, en av de uthengte, utgir snart bok. På norsk, fordi ingen svenske forlag tør.

Det er synd at Metoo er så betent i Sverige. Om kampanjen forvaltes ordentlig, gir den nemlig mulighet til å redusere noen menneskelige og samfunnsøkonomiske kostnader.

Metoo var en kaskade av vitnemål der omfanget var så overveldende at det ikke lenger ble mulig å avfeie at seksuell trakassering er problematisk atferd. Metoo er strengt tatt ikke mer enn det.

Metoo gir ingen rett til å etablere uformelle domstoler på sosiale medier. Metoo ødelegger heller ikke for flørting eller kjærlighet. Men i krangelen angripes kampanjen fra begge kanter. Noen misbruker den til gatejustis, mens andre klager over at den sauser sammen flørting med voldtekt og gjør det beste i livet forbudt.

Metoo overrasket mange menn, men nesten ingen kvinner. Det kan være et tegn på at bare noen trår over grensene, at de handler skjult, og at hver enkelt av dem forurenser karrieren for flere kvinner. Det kan også vitne om at de fleste menn oppfører seg ok. De som forsvarer frekk atferd med at «menn bare er sånn», tar nok feil. Normalen for menn er å opptre ordentlig.

Giske-, Leirstein- og Tonning Riise-sakene er omtalt som deler av Metoo. Men Metoo skaper ikke konflikt mellom personer eller skitten maktkamp i politiske partier. Slike ting skyldes mennesker, og har foregått lenge.Metoo gjorde bare maktmisbruk i seksuell form synlig. Dermed ble det gyldig å påtale også dét som uakseptabel atferd.

At navn blir offentliggjort sammen med alvorlige beskyldninger som ikke er rettslig bevist, er farlig, men ikke nytt. Det skjedde i Yssen-saken og i flere andre, og det er medienes ansvar å trekke sunne grenser for publisering. Det gjorde de ikke i Sverige etter Metoo.

 I statistikk opererer man med type 1-feil; å dømme en uskyldig; og type 2-feil; la væreå dømme en skyldig. Type 1-feilen er alvorligst, og derfor skal man ansees som uskyldig inntil det motsatte er bevist.

Mediedrev mot noen er ikke en dom, men det er like fullt en straff og kan koste, både for enkeltmennesker og for samfunnsdebatten. Metoo kan begrense skadelig atferd og således utløse samfunnsøkonomiske gevinster, men det avhenger av at bøller ikke får okkupere kampanjen.

Publisert i Aftenposten på papir den 29. oktober 2018 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/ddeB1X/Kostnaden-ved-svenske-metoo-tilstander–Helle-Stensbak

Del innlegget

Du har ingen bompenger å bomme bort, vel?

Samfunnsøkonomer støtter vanligvis ikke protester mot skatter og avgifter. Men i dag skal bompengemotstanderne få delvis støtte basert på to konkrete forhold:

Først ved «den fundamentale lov om veitrengsel». Den sier at nye veier skaper sin egen etterspørsel. Nye og bedre veier gir flere biler og mer forstoppelse, nettopp det man ville bøte på ved å bygge ny vei.

Dernest: når veiene tilstoppes, slipper færre biler igjennom og utslippene per reise øker. Når trafikktettheten derimot er så lav at bilene kommer frem i god fart, faller utslipp per reise og flere bilreiser får plass på veien.

Derfor kan bompengemotstanderne ha rett i at bompenger for å finansiere bygging av vei, ikke nødvendigvis er en god ting.

Veier er kollektive goder og finansieres av skatteinntekter. Men skatt på arbeid forårsaker et samfunnsøkonomisk tap ved å redusere verdiskapingen. Når man vurderer å bygge en vei må alle kostnader, også tapet ved skatt, telles med for å vise om et veiprosjekt er samfunnsøkonomisk lønnsomt eller ikke. Kravet er at befolkningens nytte av en ny vei må være større enn kostnaden.

Kan man finansiere vei med bompenger, vil effektivitetstaps-posten på kostnadssiden underslås. Dermed kan vi ende med å bygge mer vei enn det befolkningen har betalingsvilje til. I dette lyset er bompenge-protestene både forståelige og fornuftige.

I rushtrafikk blir veien et knapphetsgode. For å motvirke tilstopping av veiene, kan man bruke veiprising og sette en høy pris på bruk av veien når det er knapt med plass. Er veiprisene utformet samfunnsøkonomisk riktig, skal veiprisen være høy når det er tett trafikk, og nullnår det er så god plass på veien at en enkelt bil ikke fortrenger noen andre fra å kjøre der i god fart.

Et progressivt skattesystem fordeler finansieringsbyrden av veier etter evne. Motsatt vil bompenger med lik pris for hver bilist ilegge folk med lave inntekter en forholdsvis større byrde. Bompenger har derfor en dårlig fordelingsprofil.

Riktig utformet veiprising er mer miljøvennlig enn dagens vei-regime, og det vil redusere utslippene. Samtidig vil den som trenger veien mest, få bedre tilgang, og veien vil levere flere reiser. Dersom vi ikke bygger mer vei enn det som er samfunnsøkonomisk lønnsomt, får vi også et bedre økonomisk og miljømessig utfall. Det er nemlig ikke slik at stive, politisk eller ideologisk satte «straffepriser» på vei bidrar til det beste utfallet i miljø-økonomisk forstand.

Bompengefinansiering av bilvei vil også underslå den samfunnsøkonomiske verdien av alternativene sykkelvei og kollektivkapasitet, noe vi av miljøhensyn bør gjøre både bedre og billigere å bruke. Antakelig kan flere enn i dag sykle og reise kollektivt.

Men noen må kjøre bil, som fullt-arbeidende småbarnsforeldre og funksjonshemmede. Veiprising vil slippe disse bedre til. Og med riktig utformet veiprising kan folk også velge å kjøre mens bruken av veien er gratis.

Publisert i Aftenposten på papir 1. oktober 2018 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/Qlbbrq/Bompenger-har-darlig-fordelingsprofil-Veiprising-er-riktig-vei-a-ga–Helle-Stensbak

Del innlegget

Verdiene i varsling

Ved påsketider sprakk en hybrid varslings- og personalsak i Vårt Lands eierkonsern Mentor Medier. Samtidig, og helt uavhengig, avga Varslingsutvalget en NOU der de beskrev forhold som var svært like mediekonsernets.

Dette viste at konflikten i Mentor Medier ikke var unik, men tvert imot føyde seg inn i et mønster vi som samfunn vil til livs, og i disse dager utformes det kvassere verktøy for dette problemfeltet.

Å varsle er å si fra om opplevd kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Utvalget påpeker at det ligger enorme potensielle gevinster i godt håndterte varsler. De er lønnsomme blant annet fordi kostnadene ved avdekking av kritikkverdige forhold er mye lavere enn ved ytre kontroll.

Dagens varsler har altfor lav effekt. Utvalget skriver at varsling unnlates i om lag halvparten av alle opplevde kritikkverdige forhold. Den andre halvparten, varslingssakene, fører i de fleste tilfeller (65 prosent)ikke til en forbedring av de kritikkverdige forhold det varsles om.

Oslo Economics beregnet at andelen av kritikkverdige forhold som avdekkes av dagens varsler sparer oss for en halv til tolv milliarder årlig. Bare i avdekkingskostnader. Det sier noe om potensialet hvis varslingsinstituttet blir velfungerende.

Varslingsreglene skal gi arbeidsgiver vern mot ytringer som kan skade hans saklige og tungtveiende interesser. Men det er store insentivproblemer her. Siden det er ledelsen som har makt til å rette opp kritikkverdige forhold, blir det varslingssak kun der ledelsen ikkeløser forholdene.

De ansvarlige for forhold det er varslet om, fordeler seg i følge Fafo slik: 42 % er nærmeste leder, 24 % er toppleder eller styret, mens 34 % er kolleger. De hyppigste kritikkverdige forhold er «destruktiv ledelse som er ødeleggende for arbeidsmiljøet». Dernest kommer «annen trakassering/mobbing» og «fare for liv/helse», alle problemer som det må ledelse til for å løse. Eventuelt fastholde. I følge tallene sitter proppen oftest i toppen.

Med slike forskningsfunn er det lett å se at varslingssaker kan være truende og gjøre ledelsen inhabil. Insentivene til selvbeskyttende unna-manøvre og motangrep kan fortrenge ordentlig håndtering av varsler.

I Mentor Medier mottok styrelederen et varsel om at konsernsjefen trakasserte redaktøren. Styrelederen sendte varselet rett til konsernsjefen, men beklaget senere feilen. Det forhindret imidlertid ikke konsernsjefen fra å reise en personalsak mot den trakasserte og si henne opp. Fremgangsmåten er som å be den anmeldte dømme den som anmeldte ham.

Dårlig håndterte varsler kan, som her, bli rene gjengjeldelser. Det er forbudt, men Fafo fant i 2016 at hver fjerde har opplevd sanksjoner etter varsling.

Fra fagbevegelsen kjenner vi at ledelsen, for å beskytte seg selv og ikke driften, omgjør varslingssaker til personalsaker. Mentor Medier-saken er ikke den eneste av denne sorten.

Selv om det er langt frem til både menneskelig og samfunnsøkonomisk optimalt varslervern, bør vedtakene etter Varslingsutvalgets forslag gi flere et godt arbeidsliv.

Publisert i Aftenposten på papir 9. september 2018 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/rLRWwa/Verdiene-i-varsling-er-bade-menneskelige-og-samfunnsokonomiske-Darlig-handtering-gir-store-tap–Helle-Stensbak

Del innlegget