Tre nøtter til Konkurransetilsynet

Det er julaften, bøker er den beste julegave, og de som skal vokte bokbransjen får tre nøtter her:

Konkurransedirektøren liker å lese bøker. I «Boken og havresekken» advarer han mot bokavtalen, han vil kutte fastprisperioden, håper at lydbøker kan strømmes fra dag én og ønsker lavere bokpriser.

Nøtt 1: Ved likt antall utgivelser (og gitt alt krøll som redegjøres for under), vil resepten føre til bedre leseropplevelser per krone?

Kvaliteten på produksjonsleddet (forfatteren) er avgjørende for leseropplevelsen.

Nøtt 2: Hvordan sikre produksjonsleddet tilstrekkelig avkastning for gitt investering og gitt risiko, slik at kvaliteten ikke forringes?

Mer enn en skjønnlitterær bok på norsk utgis per dag. Papirboksalget faller, billigboksalget faller mest. Lydboksalget øker, betaling per lydbok faller. I fjor solgte norsk skjønnlitteratur i snitt 460 eksemplarer per boktittel. I 2013 tjente gjennomsnittsforfatteren 360 000 kroner, der 218’ stammet fra kunstnerisk virke, 60’ fra kunsttilknyttet virke og 82’ fra annet arbeid. Industriarbeideren tjente samme år 420 000.

Man tjener stort på en bestselger, men sannsynligheten for at en bok når dit, er svært lav. Som investering er en bokutgivelse ekstremt risikabel. Forfatter og forlag løper samme risiko i den enkelte utgivelse, men forlagene diversifiserer ved å utgi mange, og får lavere risiko på sin samlede portefølje. Forfatteren bærer risikoen gjennom hele perioden, og tallene viser at markedet ikke klarer å prise denne risikoen inn.

Det økonomiske forholdet mellom forfatter og forlag er som et putting-out-system der produsentene er mange og spredte med svak forhandlingsmakt. Overfor forfatterne har forlagene en sterk posisjon, noe som vises av inntektsfordelingen i land etter land.

Men bokbransjen i Norge har inngått avtaler som regulerer noe av dette. Reguleringen er ikke perfekt, men den er i tråd med den norske modellens adelsmerke og gir bedre fordeling her enn i andre land.

Strømming flytter markedsmakt over til plattformeiere med flest abonnenter, og plattformer for musikk, litteratur og drama viser trekk av oligopol- og monopol-makt. Etter årtusenskiftet har ny teknologi halvert mine gamle musikerkollegers inntekter.

Konsumet av skjønnlitterære papirbøker holder seg relativt stabilt. Ikke så unaturlig, døgnet har kun 24 timer. Men lydbøker øker tiden det er mulig å konsumere litteratur, og formatet vokser.

“Erfaring fra andre næringer viser at konkurranse kan bidra til en raskere omstilling til endrede rammebetingelser”, skriver konkurransedirektøren. Det er sant. Musikkområdet har nå inntektsnivåer som trepartssamarbeidet jobber hardt for å slippe å ha i norsk økonomi.

Konkurranse er effektivt, men kan fordele fryktelig dårlig. Vi som er samfunnsøkonomer må tenke på både effektivitet og fordeling. Nobelprisvinner Jean Tirole sier at det enkelte marked bør reguleres kyndig etter sin egenart.

Nøtt 3: Er regulering av strømming kanskje det som haster mest nå?

Publisert i Aftenposten på papir 24. desember 2018 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/0E6qeB/Tre-notter-til-Konkurransetilsynet–Helle-Stensbak

Del innlegget

Vi og vårt oljesmurte lykkeland

Folk har begynt å legge merke til oss.

Det norske oljefondet er verdens største investeringsfond, og vi blir stilt forventninger til. Jeg fikk merke det i hovedkvarteret til OECD i Paris, der en sinna engelskmann begynte å lekse opp for meg da han oppdaget at jeg var norsk. Som alle nordmenn i hans øyne var jeg en rentenist og en rik, sløv medeier.

Han trengte kanskje å lære mer om oljefondet, men der og da ønsket i hvert fall jeg at jeg kunne litt mer om både fondet og norsk oljenæring.

Nå er anledningen til å lære rik. NRK-serien Lykkeland dramatiserer starten på det norske olje-eventyret, og allerede i første episode aner vi hvor forutseende og kloke folk vi hadde i statsadministrasjonen den gang. Phillips petroleum hadde lett i alle felter de var blitt tildelt, unntatt ett, og ikke funnet noe. De ville gi opp. Men så ble de klar over en kontraktsbetingelse fra norske oljemyndigheter, kløktig ledet av Jens Evensen: Boten for ikke å lete tilsvarte kostnaden ved å lete! Da boret Phillips også det siste feltet.

– Og de fant olje. Et lønnsomt funn for Phillips, et avgjørende funn for Norge.

Det sies at alle nordmenn burde hatt en byste av Jens Evensen. Det er jeg enig i, men de var flere om å gjøre uvurderlige tjenester for det norske samfunnet. Dokumentarserien Olje!ligger på NRK’s nettsider, og der kommer flere helter og mer av historien til syne. Den er vel verdt å se parallelt med Lykkeland.

Det samme er en bok som kom i høst,Drømmefondet, hvordan Norge ble finansbransjens George Clooney, og veien videre for Oljefondet. Der skriver Camilla Bakken Øvald om oljehistorien, om tilblivelsen av oljefondet og hva det å eie og forvalte et slikt fond handler om. Leser du denne, kan du hevde deg i selskapslivets diskusjoner om oljefondet, samt svare, om du møter den sinte engelskmannen.

Drømmefondetomtaler også hvordan Evensen og hans hjelpere klarte – uten forkunnskaper – å stable en nasjonal oljevirksomhet på beina. De fikk internasjonale oljeselskaper til å drive, lære bort sine ferdigheter og betale den betydeligste andelen av gevinsten til den norske stat.

Siste lesetips fra meg om denne thrilleren fra virkeligheten er Stortingsmelding nr. 25 fra 1973-74. Ja. Faktisk.

Per Kleppe var finansminister, og på 17 sider beskriver meldingenPetroleumsvirksomhetens plass idet norske samfunn, forfattet av et knippe fagfolk i Finansdepartementet. De klarte å angripe en helt ny og ukjent situasjon og lage en god plan for fremtiden. «Regjeringen mener at en i første rekke må benytte muligheten til å utvikle et kvalitativt bedre samfunn», står som hovedmålsetning. Deretter konkretiserer de hva de mener med dette. Den som leser meldingen i dag, blir slått av hvor godt de traff og hvor mye som er virkeliggjort.

For eksempel: for det velferdsnivået vi har i Norge i dag, er verdien av oljefondet at hver enkelt av oss i gjennomsnitt betaler 45 000 kroner mindre i skatt, hvert år.

Så det går nesten an å forstå den sinna engelskmannen.

Publisert i Aftenposten på papir den 26. november 2018 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/Eor5yK/Vi-og-vart-oljesmurte-lykkeland–Helle-Stensbak

Del innlegget

Kostnaden av svenske Metoo-tilstander

Etter Metoo beskyldte noen svenske kjendiskvinner navngitte kjendismenn for seksuelle overgrep og delte det i sosiale medier. Svenske aviser fulgte opp med å publisere de angittes navn, bilder og rykter, og utløste mediedrev, trusler, tap og hatske konflikter.

Etter dette gikk journalist Lina Makboul i SVT kritisk gjennom både aktivisters og mediers handlinger i et Uppdrag granskning-program. Hun ble møtt med karrierens hittil skitneste motangrep, men var likevel inne på noe: Ni svenske medier ble felt for presseetiske overtramp og Makboul ble nominert til Årets journalist i Europa.

Feilgrepet med ikke å sikre anonymitet førte til omfattende skader både på enkeltpersoner og på debatten i vårt naboland. Fredrik Virtanen, en av de uthengte, utgir snart bok. På norsk, fordi ingen svenske forlag tør.

Det er synd at Metoo er så betent i Sverige. Om kampanjen forvaltes ordentlig, gir den nemlig mulighet til å redusere noen menneskelige og samfunnsøkonomiske kostnader.

Metoo var en kaskade av vitnemål der omfanget var så overveldende at det ikke lenger ble mulig å avfeie at seksuell trakassering er problematisk atferd. Metoo er strengt tatt ikke mer enn det.

Metoo gir ingen rett til å etablere uformelle domstoler på sosiale medier. Metoo ødelegger heller ikke for flørting eller kjærlighet. Men i krangelen angripes kampanjen fra begge kanter. Noen misbruker den til gatejustis, mens andre klager over at den sauser sammen flørting med voldtekt og gjør det beste i livet forbudt.

Metoo overrasket mange menn, men nesten ingen kvinner. Det kan være et tegn på at bare noen trår over grensene, at de handler skjult, og at hver enkelt av dem forurenser karrieren for flere kvinner. Det kan også vitne om at de fleste menn oppfører seg ok. De som forsvarer frekk atferd med at «menn bare er sånn», tar nok feil. Normalen for menn er å opptre ordentlig.

Giske-, Leirstein- og Tonning Riise-sakene er omtalt som deler av Metoo. Men Metoo skaper ikke konflikt mellom personer eller skitten maktkamp i politiske partier. Slike ting skyldes mennesker, og har foregått lenge.Metoo gjorde bare maktmisbruk i seksuell form synlig. Dermed ble det gyldig å påtale også dét som uakseptabel atferd.

At navn blir offentliggjort sammen med alvorlige beskyldninger som ikke er rettslig bevist, er farlig, men ikke nytt. Det skjedde i Yssen-saken og i flere andre, og det er medienes ansvar å trekke sunne grenser for publisering. Det gjorde de ikke i Sverige etter Metoo.

 I statistikk opererer man med type 1-feil; å dømme en uskyldig; og type 2-feil; la væreå dømme en skyldig. Type 1-feilen er alvorligst, og derfor skal man ansees som uskyldig inntil det motsatte er bevist.

Mediedrev mot noen er ikke en dom, men det er like fullt en straff og kan koste, både for enkeltmennesker og for samfunnsdebatten. Metoo kan begrense skadelig atferd og således utløse samfunnsøkonomiske gevinster, men det avhenger av at bøller ikke får okkupere kampanjen.

Publisert i Aftenposten på papir den 29. oktober 2018 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/ddeB1X/Kostnaden-ved-svenske-metoo-tilstander–Helle-Stensbak

Del innlegget

Du har ingen bompenger å bomme bort, vel?

Samfunnsøkonomer støtter vanligvis ikke protester mot skatter og avgifter. Men i dag skal bompengemotstanderne få delvis støtte basert på to konkrete forhold:

Først ved «den fundamentale lov om veitrengsel». Den sier at nye veier skaper sin egen etterspørsel. Nye og bedre veier gir flere biler og mer forstoppelse, nettopp det man ville bøte på ved å bygge ny vei.

Dernest: når veiene tilstoppes, slipper færre biler igjennom og utslippene per reise øker. Når trafikktettheten derimot er så lav at bilene kommer frem i god fart, faller utslipp per reise og flere bilreiser får plass på veien.

Derfor kan bompengemotstanderne ha rett i at bompenger for å finansiere bygging av vei, ikke nødvendigvis er en god ting.

Veier er kollektive goder og finansieres av skatteinntekter. Men skatt på arbeid forårsaker et samfunnsøkonomisk tap ved å redusere verdiskapingen. Når man vurderer å bygge en vei må alle kostnader, også tapet ved skatt, telles med for å vise om et veiprosjekt er samfunnsøkonomisk lønnsomt eller ikke. Kravet er at befolkningens nytte av en ny vei må være større enn kostnaden.

Kan man finansiere vei med bompenger, vil effektivitetstaps-posten på kostnadssiden underslås. Dermed kan vi ende med å bygge mer vei enn det befolkningen har betalingsvilje til. I dette lyset er bompenge-protestene både forståelige og fornuftige.

I rushtrafikk blir veien et knapphetsgode. For å motvirke tilstopping av veiene, kan man bruke veiprising og sette en høy pris på bruk av veien når det er knapt med plass. Er veiprisene utformet samfunnsøkonomisk riktig, skal veiprisen være høy når det er tett trafikk, og nullnår det er så god plass på veien at en enkelt bil ikke fortrenger noen andre fra å kjøre der i god fart.

Et progressivt skattesystem fordeler finansieringsbyrden av veier etter evne. Motsatt vil bompenger med lik pris for hver bilist ilegge folk med lave inntekter en forholdsvis større byrde. Bompenger har derfor en dårlig fordelingsprofil.

Riktig utformet veiprising er mer miljøvennlig enn dagens vei-regime, og det vil redusere utslippene. Samtidig vil den som trenger veien mest, få bedre tilgang, og veien vil levere flere reiser. Dersom vi ikke bygger mer vei enn det som er samfunnsøkonomisk lønnsomt, får vi også et bedre økonomisk og miljømessig utfall. Det er nemlig ikke slik at stive, politisk eller ideologisk satte «straffepriser» på vei bidrar til det beste utfallet i miljø-økonomisk forstand.

Bompengefinansiering av bilvei vil også underslå den samfunnsøkonomiske verdien av alternativene sykkelvei og kollektivkapasitet, noe vi av miljøhensyn bør gjøre både bedre og billigere å bruke. Antakelig kan flere enn i dag sykle og reise kollektivt.

Men noen må kjøre bil, som fullt-arbeidende småbarnsforeldre og funksjonshemmede. Veiprising vil slippe disse bedre til. Og med riktig utformet veiprising kan folk også velge å kjøre mens bruken av veien er gratis.

Publisert i Aftenposten på papir 1. oktober 2018 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/Qlbbrq/Bompenger-har-darlig-fordelingsprofil-Veiprising-er-riktig-vei-a-ga–Helle-Stensbak

Del innlegget

Verdiene i varsling

Ved påsketider sprakk en hybrid varslings- og personalsak i Vårt Lands eierkonsern Mentor Medier. Samtidig, og helt uavhengig, avga Varslingsutvalget en NOU der de beskrev forhold som var svært like mediekonsernets.

Dette viste at konflikten i Mentor Medier ikke var unik, men tvert imot føyde seg inn i et mønster vi som samfunn vil til livs, og i disse dager utformes det kvassere verktøy for dette problemfeltet.

Å varsle er å si fra om opplevd kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Utvalget påpeker at det ligger enorme potensielle gevinster i godt håndterte varsler. De er lønnsomme blant annet fordi kostnadene ved avdekking av kritikkverdige forhold er mye lavere enn ved ytre kontroll.

Dagens varsler har altfor lav effekt. Utvalget skriver at varsling unnlates i om lag halvparten av alle opplevde kritikkverdige forhold. Den andre halvparten, varslingssakene, fører i de fleste tilfeller (65 prosent)ikke til en forbedring av de kritikkverdige forhold det varsles om.

Oslo Economics beregnet at andelen av kritikkverdige forhold som avdekkes av dagens varsler sparer oss for en halv til tolv milliarder årlig. Bare i avdekkingskostnader. Det sier noe om potensialet hvis varslingsinstituttet blir velfungerende.

Varslingsreglene skal gi arbeidsgiver vern mot ytringer som kan skade hans saklige og tungtveiende interesser. Men det er store insentivproblemer her. Siden det er ledelsen som har makt til å rette opp kritikkverdige forhold, blir det varslingssak kun der ledelsen ikkeløser forholdene.

De ansvarlige for forhold det er varslet om, fordeler seg i følge Fafo slik: 42 % er nærmeste leder, 24 % er toppleder eller styret, mens 34 % er kolleger. De hyppigste kritikkverdige forhold er «destruktiv ledelse som er ødeleggende for arbeidsmiljøet». Dernest kommer «annen trakassering/mobbing» og «fare for liv/helse», alle problemer som det må ledelse til for å løse. Eventuelt fastholde. I følge tallene sitter proppen oftest i toppen.

Med slike forskningsfunn er det lett å se at varslingssaker kan være truende og gjøre ledelsen inhabil. Insentivene til selvbeskyttende unna-manøvre og motangrep kan fortrenge ordentlig håndtering av varsler.

I Mentor Medier mottok styrelederen et varsel om at konsernsjefen trakasserte redaktøren. Styrelederen sendte varselet rett til konsernsjefen, men beklaget senere feilen. Det forhindret imidlertid ikke konsernsjefen fra å reise en personalsak mot den trakasserte og si henne opp. Fremgangsmåten er som å be den anmeldte dømme den som anmeldte ham.

Dårlig håndterte varsler kan, som her, bli rene gjengjeldelser. Det er forbudt, men Fafo fant i 2016 at hver fjerde har opplevd sanksjoner etter varsling.

Fra fagbevegelsen kjenner vi at ledelsen, for å beskytte seg selv og ikke driften, omgjør varslingssaker til personalsaker. Mentor Medier-saken er ikke den eneste av denne sorten.

Selv om det er langt frem til både menneskelig og samfunnsøkonomisk optimalt varslervern, bør vedtakene etter Varslingsutvalgets forslag gi flere et godt arbeidsliv.

Publisert i Aftenposten på papir 9. september 2018 og på nett her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/rLRWwa/Verdiene-i-varsling-er-bade-menneskelige-og-samfunnsokonomiske-Darlig-handtering-gir-store-tap–Helle-Stensbak

Del innlegget

Derfor bør alarmen gå når mediene melder om svært god avkastning i private parkeringsselskap

«Jeg glemte å trekke billett for gratis kundeparkering», sa jeg til kassadamen og holdt frem den gule boten. «Men jeg hadde kun et kort ærend og var borte fra bilen i fire minutter.»

«De sitter i egen bil her ute og følger med», sa en mann i køen. «Glemmer en å trekke lapp, skynder de seg å skrive bot.»

Parkeringsplassen var liten, og avgiftsbelagt døgnet rundt. Stemmer det han i køen sa, beslaglegger den to-tre årsverk for å skrive ut bøter basert på små forglemmelser hos et lavt antall bilister.

Høy avkastning på enkelt virksomhet

«Å gi provisjonslønn til parkeringsvakter kan føre til overivrig bøtelegging som ikke er samfunnsøkonomisk lønnsom», står det i en amerikansk lærebok i økonomi som bruker Oslo-parkeringen som eksempel på at incentivlønn ikke alltid er egnet.

Der det offentlige ifølge EUs overvåkingsorgan for EØS-avtalen, ESA, driver «butikk», vil ESA ha konkurransenøytralitet og like vilkår dersom både private og offentlige aktører driver lik virksomhet. Det offentlige skal i så fall utforme driften etter mønster av det private. ESA mener dette vil føre til en forbedring, og nevner parkering som et felt som trenger «like vilkår» for konkurranse. Mon det var så enkelt.

Noen politikere tror det samme, og en håndfull store firmaer er gitt tillatelse til å drive parkeringstjenester der det er knappest med plass. Tidvis kommer det medieoppslag om svært god avkastning i private parkeringsselskap, selv om parkering er enkel, lavteknologisk og lite kunnskapskrevende virksomhet. For en kyndig økonom bør alarmen gå allerede her.

Beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet

Hvordan kan en skape konkurranse for parkeringstjenester?

En p-plass kan leies ut til bare en om gangen, og den har tre viktige egenskaper til felles med boligmarkedet: beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet. Som boliger, utnytter p-plasser kvadratmeter land i sentrale strøk. Det er en naturressurs som foreligger i begrenset mengde der Gud har produsert uten å ta betalt.

Økonomene kaller det grunnrente. Det er en superprofitt.

Fri konkurranse i et marked med grunnrente blir aldri bra. I og med at Gud produserer gratis, føler folk gjerne – og med en viss filosofisk rett – at naturressurser er felleseiendom. Næringsvirksomhet basert på naturressurser bør reguleres kyndig for å unngå overutnyttelse av ressursen eller skjevdeling av superprofitten.

Regulering og virkelighet bør samsvare

Teoretisk kan private gjerne drifte parkering, forutsatt at det offentlige lykkes i å auksjonere bort lisensene effektivt og inndra all superprofitt etter fornuftig kontraktsutforming. De private må ikke kunne samarbeide i det skjulte ved å by lavt eller dele kaken mellom seg.

Visse resultatregnskaper viser at kommuner ikke har lykkes helt i dette.

Alternativt kan kommunene drifte parkeringen, inndra grunnrenten og bruke den til å finansiere felles- og velferdsgoder. Det kan bli samfunnsøkonomisk lønnsomt.

ESA jobber under en juridisk definisjon av økonomisk aktivitet som økonomer finner vanskelig å forstå. Det burde ikke juristene si seg fornøyd med. Det bør være samsvar mellom økonomisk regulering og økonomisk virkelighet.

Del innlegget

Hvorfor har vi offentlig virksomhet?

I en helt uutviklet økonomi finnes ikke offentlig virksomhet, bare privat.

For å ha en offentlig sektor, må man utvikle institusjoner for fellesfinansiering og drift. Fordi finansieringen er krevende, er det ikke tilfeldig hvilke funksjoner som får bli offentlige. De må kvalifisere.

Det finnes samfunnsøkonomiske grunner for å ta visse funksjoner inn i offentlig sektor. Vi finansierer og drifter kollektive goder på dugnad fordi private vil forsyne dem dårlig.

Goder med fallende enhetskostnader, naturlige monopoler, kan sikres for brede lag av befolkningen om de forsynes offentlig. Naturressursutvinning reguleres offentlig for å unngå overforbruk av naturen og opphopning av privat ekstremrikdom.

Tjenester med positive eksterne effekter finansierer vi også ofte offentlig, selv om private helt fint kan drive dem som næringsvirksomhet.

Dette gjelder blant annet utdanning og helse, der offentlig forsyning gir bedre menneskelig og økonomisk resultat. En gevinst er at privat næringsliv kan rekruttere arbeidskraft fra en befolkning som kan lese og tenke, og som er friskere enn der helsetjenestene utelukkende drives «på like vilkår» med privat virksomhet.

Å gjøre en virksomhet offentlig er å løfte den ut av markedet og gi den en beskyttet tilværelse der markedskreftene er svekket.

EUs overvåkingsorgan for EØS-avtalen (ESA) mener at dersom private etablerer næringsvirksomhet som ligner det som drives av det offentlige, så skal det offentlige innrette regnskap, skatt og konkursrisiko så det ligner privates. De som da i praksis avgjør hvordan fellesfunksjoner skal organiseres, blir private investorer, ikke fellesskapet. Ifølge denne logikken må det offentlige vike dersom private velger å investere.

Det er å stille det hele på hodet. Når vi etablerer offentlig virksomhet, skal private vike. Hvis ESA mener offentlig virksomhet ikke skal forstyrre konkurransen for private, har de ikke sett det poenget klart. Offentlig sektor griper inn i økonomien. Det har den alltid gjort.

«Offentlige tjenester som er allment tilgjengelige, basert på solidaritet og offentlig regulert, anses som ikke-økonomiske» skriver ESAs konkurransedirektør. Men offentlige tjenester er og blir økonomiske. De forbruker ressurser og påvirker økonomien både i privat sektor og for individene. Også når de er gratis, tilgjengelige, solidariske og regulerte.

Å lage hindre for offentlig virksomhet vil i viktige tilfeller gi dårlige utfall, som svakere kunnskap i befolkningen, svakere økonomisk utvikling og et dårligere samfunn for innbyggerne. Ved å gjøre funksjoner offentlige, griper vi inn i markedet og forstyrrer konkurransen, vi lager ulike vilkår og diskriminerer private. Med hensikt.

Når ESAdefinerer økonomisk virksomhet feilaktig, blir det veldig utydelig hva ESA kan tenkes å gripe inn i, og ikke. EUs regelverk for «ulovlig» virkning av offentlige tjenester er diskutabelt. Det taler for at ESA bør utfordres, og at Norge bør ta mer aktivt i bruk det handlingsrommet vi har i EØS-avtalen.

Del innlegget

Økonomiske absurditeter fra EUs overvåkingsorgan

Hvordan blir en norsk, kommunal svømmehall del av en internasjonal konkurranse?

ESA mener offentlig virksomhet skal opprette egne selskap, eget regnskap og betale skatt hvis de krever kontant betaling og driver flere aktiviteter der noe ligner privat virksomhet. Som i en svømmehall med tilhørende treningsrom. Ellers blir det ulike vilkår i den internasjonale konkurransen.

Men hvordan blir en kommunal svømmehall del av en internasjonal konkurranse?

Skulle sikre forutsigbarhet

Det kommer vi til, men først: Handel med utlandet er nyttig fordi vi bruker mindre ressurser på å bytte til oss visse varer og tjenester i stedet for å produsere dem selv. Det gir samtidig mulighet til å eksportere produkter vi er særlig gode på, sikre arbeidsplasser og betale for importen. Norges økonomiske samarbeidsavtale med EU (EØS-avtalen) skal sikre en trygg og forutsigbar regi for dette.

EU, EØS og andre har avtalt spilleregler for å skape ryddighet og trygghet. Regler for statsstøtte på tvers av land inngår i dette avtaleverket mellom Norge og EUs indre marked.

Disse reglene ble skapt da industrien i flere land mottok statlige penger for å overleve i relativt åpne økonomier. Men subsidiene avstedkom kappløp mellom landene om å bevilge mest mulig til sine egne, i lengden en konkurranse alle tapte på. Den belastet statsbudsjettene og den utsatte omstillinger som uansett måtte komme.

ESA bommer

Det sentrale ved ESAs rolle og EØS-avtalen er å legge til rette for det som skjer mellom land. Så hvor kommer samhandelseffekten inn i bildet når det gjelder svømmehaller og lignende?

Jo, ESA-direktøren svarer: «Samhandelseffekten er vidt definert. Det er nok at det er utenlandske eiere inne i de private konkurrerende bedriftene.»

Så: Hvis norske kommuner blander svømmehall-billettsalg med gratis tilbud til publikum, kan de vanskeliggjøre konkurransesituasjonen for kommersielle tilbud. For eksempel for nabohotellet med badeland der en utlending er inne på eiersiden.

Jeg savner en dypere forståelse av hvorfor vi har offentlige tilbud. Det ser ut som at ESA bommer og stirrer seg blinde på penger der de burde se at realøkonomisk badevelferd er økonomisk aktivitet, både med og uten brukerbetaling. Å regulere økonomi krever kunnskap om økonomi.

Det er nok å ta av

Internasjonale myndigheter har store utfordringer med å skattlegge Nike, Google og andre multinasjonale konsern i tillegg til all arbeidslivskriminaliteten, sosial dumping, skatteflukt, mv. Det er nok å ta av.

Jeg hører at EU-landene ikke opplever like geskjeftig innblanding som vi utsettes for av ESA. Heldigvis, for dette er neppe måten å forebygge Brexit og andre uheldige fenomen på. Det blir spennende å se om norske myndigheter går inn for å dempe ESAs iver i høringen. Svarfristen er 2. mai.

Del innlegget

Etter vinterens vakreste eventyr, kommer vårens …

Norge tok så mange OL-medaljer at amerikanske medier ble nysgjerrige. Ved nærmere ettersyn så de at Norge ikke bare i år, men også tidligere har tatt mange medaljer. Men når norsk toppidrett er god over tid, driver nordmenn bare med vintersport? Eller hvordan presterer dette lille landet på andre områder?

Mediene undersøkte, og fant at Norge gjør det bra på flere samfunnsområder. I internasjonale sammenligninger scorer Norge i toppen på ulike mål for hvordan land lykkes med næringsliv, sysselsetting, og det som er det egentlige målet; innbyggernes velferd og tilfredshet. På det økonomiske området gjør vi det bra over tid, og det er vel egentlig en viktigere prestasjon?

I sport handler det om å gå fortest, hoppe lengst, treffe best, og det er enkelt å måle vinnere. Økonomiske størrelser er langt vanskeligere å måle. Men vi måler likevel, og forrige mandag la Det tekniske beregningsutvalget (TBU) fram sin rapport som gir et grunnlag for vårens lønnsoppgjør. Det er min påstand at for å bli verdensmester i økonomi, er lønnsdannelsen en av de viktigste arenaene man må være god på.

TBU-rapporten gir innsikt i vitale deler av norsk økonomi, og ett mål er spesielt interessant: lønnskostnadsandelen. Den for norsk industri har fått gullmedalje fem år på rad, i konkurranse mot finsk, svensk, dansk og tysk industri.

Samlet verdiskaping kan deles i to deler, lønnskostnader og driftsresultat. Den første tilfaller lønnsmottakerne, den andre bedriftseierne. Lønnskostnadsandelen forteller derfor hvordan vi deler kaken. For å ha små forskjeller, bør lønnskostnadsandelen være relativt høy, og den bør være stabil over tid.

I de siste årene har den falt, både her og i mange vestlige land, og særlig i USA. Det bør bekymre oss, også midt i medaljerusen.

Snart starter lønnsoppgjørets forpostfektninger. NHO-foreningen Norsk Industris jobb er å passe på konkurranseevnen. Jeg antar at de vil uttrykke bekymring for at timelønnskostnadene i norsk industri ligger 36 prosent over det handels-vektede gjennomsnittet i EU, og at forskjellen har økt.

TBU skriver at når disse kostnadene er høyere her enn hos våre handelspartnere, reflekterer det at vi har høy produktivitet, høyt inntektsnivå, og at vi fordeler inntektene jevnere. Når vi ser på andre økonomier, ser vi at jevn fordeling er unntaket og noe de fleste ikke får til så godt.

Mens det for en enkelt bedrift og næring er fordelaktig med lave lønnskostnader, vil et godt inntektsnivå bredt fordelt over befolkningen gi god kjøpekraft og høy etterspørsel rettet mot bedriftene. NHO’s medlemsbedrifter drar derfor nytte av at de andre bedriftene betaler sine ansatte godt. Lønnsoppgjøret er derfor en delikat balansekunst. Det er ikke for ingenting at det kalles Vårens vakreste eventyr.

Akkurat som idrettstoppene trenger støtteapparat, finansiering og rekruttering fra bredden, trenger også det økonomiske systemet et bredt organisert arbeidsliv for å kunne ta pallplass år etter år.

Artikkelen sto på trykk i Aftenpostens papirutgave den 4. mars 2018, og i nettutgaven her: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/21brGG/Slik-blir-vi-verdensmester-i-okonomi–Helle-Stensbak

Del innlegget

Med rett til å ekskludere

I 1907 ble norske musikere varslet om en kommende katastrofe: radioen!

For å høre musikk måtte almuen den gang ha musikere i rommet. Musikerbladet skrev at «den nye fare» kunne mangfoldiggjøre musikernes arbeid, og samme konsert kunne høres flere steder samtidig! Mange jobber ville forsvinne.

Norsk Musikerforbund var den gang både laug og fagforening. Ikke alle musikere fikk bli medlem. Man krevde kunstnerisk kvalitet og søkere måtte prøvespille for en jury. Flere ble nektet. Forbundet eide musikerformidlingen og kunne prioritere medlemmer til jobbene. Slik kunne man sikre inntektene til «de beste» og holde inntrengere unna. Kunstneriske hensyn ga også økonomisk uttelling.

Teknologisk og politisk utvikling endret dette. Musikerformidlingen ble overtatt av det offentlige. Nye genre og instrumenter oppsto, og økonomisk vekst gjorde at flere fikk tilgang til strøm og platespiller. Musikeroppdragene ble flere, ikke færre, men ofte under tariff. Musikerforbundet så at lauget svekket fagforeningsdelen, og åpnet opp.

Den norske forfatterforening er fortsatt både fagforening og laug. Med normalkontrakten har foreningen styrket forfatternes forhandlingskraft, ikke så ulikt kollektivavtalene i arbeidslivet.

Men med lauget har de et medlemsopptak så eksklusivt at solidariteten blør. Søkere vurderes skjønnsmessig kunstnerisk, og flertallet står utenfor. Bred leserskare og mange utgivelser kvalifiserer ikke, og avslag til folkekjære forfattere har påkalt så stor oppmerksomhet at Forfatterforeningen kanskje er mer kjent for sin eksklusivitet enn for sitt virke.

Hvilken makt ligger rent faktisk i lauget i dag? Forfatterforeningen hevder at lauget ivaretar den gode litteraturen og den kunstneriske kvaliteten. Mon det?

Leseren er målet for litteraturen, og kvaliteten bør nå helt fram.

Garanti for kvalitet er viktig. Særlig når kvalitet er avgjørende og tjenestemottaker ikke selv kan kontrollere den. På legekontoret er det beroligende å se et innrammet bevis på at den som sjekker helsen, er kyndig og godkjent. Det samme gjelder rørleggeren som skal pusse opp badet. Lekkasje i vannrør eller uoppdaget kreft er dramatisk.

En slett bok kan også være dramatisk, men utgivelsen av den, er sjelden det. Med dagens teknologi kan hvem som helst publisere hva som helst, uten at lauget kan forhindre det. Likevel, eller nettopp derfor, bør litterær kvalitet ivaretas.

Hvem kan så sikre kvaliteten for leseren? Forlag, bibliotek, bokhandler og stipendkomiteer kan. Hvordan lauget konkret kan gjøre det, er mer uklart. Det vi vet, er at opptak i en forening og ivaretakelse av kvalitet fint kan gjøres separat.

Forfatterforeningen forvalter kollektive midler og alle kan søke på dem. I praksis tildeles svært mye til foreningens medlemmer. Det trenger ikke være feil, men siden det skaper mye tvil, vil foreningen vinne tillit på å overlate kunstnerisk vurdering til komiteene.

Og ellers gjøre som musikerne, gravlegge lauget. Det vil styrke fagforeningsdelen.

Artikkelen sto på trykk i Aftenpostens papirutgave den 4. februar 2018, og i nettutgaven her: https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/0EGj1B/Den-norske-Forfatterforening-Med-rett-til-a-ekskludere–Helle-Stensbak?utm_content=buffer7e339&utm_medium=social&utm_source=twitter.com&utm_campaign=buffer

Del innlegget